Han er annengenerasjonseier, men Olav Svendsen har alltid vært en mann av egne ideer. Og svært opptatt av kvalitet. At det stadig kom inn reklamasjoner på dårlig fisk i butikkene likte han derfor dårlig. Oppdretteren mente mye av forklaringen var lite effektiv nedkjøling av slaktet laks, og tok kontakt med en gruppe forskere på Norges Landbrukshøgskole. Sammen ønsket de å finne ut om de kunne utnytte at fisken er vekselvarm. De tenkte at hvis de kjølte den ned før den ble slaktet, ville standarden bli bedre. Og det ble den.
– Når vi fikk fisk i retur, fant vi ofte at problemet lå hos pakkeriet. Fisken hadde levd i tre år, og så blir den ødelagt den siste timen. Med den nye teknologien fikk vi en uke lengre holdbarhet, forteller Svendsen.
Og ikke bare det: De hadde også en bedre råvare som straks kunne gjøres skinn- og benfri. Og slik ble Salma til, en av Norges mest kjente merkevarer med kvalitet i verdensklasse. En stund var Tine Meierier med som eier. I dag er merkevaren heleid av Svendsen-familiens Bremnes Fryseri.
– Salma-laksen har helt klart vært viktig for oss. Spesielt omdømmemessig. Vi har fått masse positiv oppmerksomhet. Økonomisk sett har den bidratt til at vi får en stabil pris på det vi leverer. Dersom lakseprisen er lav tjener vi bra. Er lakseprisen derimot høy, så er det ikke like lønnsomt. Dette fordi Salma-laksen har en stabil fast pris hele året, mens spot-prisen varierer.
– De siste par årene har vært gode med andre ord?
– Ja. Norgesferie og stengte restauranter har bidratt godt til økt salg av Salma-laks. Uten tvil.
Norgesferie og stengte restauranter har bidratt godt til økt salg av Salma-laks. Uten tvil.Olav Svendsen
Tang og tare
Historien til Bremnes Fryseri strekker seg langt tilbake i tid. Det startet med tang og tare, villaks og hummer. Siden ble det fiskemottak med alt fra makrell, sei og størje til reker og krabbe. Det store pigghå-eventyret startet midt på 1950-tallet, og varte i nesten 30 år. Siden har selskapet utviklet seg til en milliardbedrift med armer som strekker seg utover hele verden. Kronjuvelen i konsernet, Bremnes Seashore, har i dag hånd om hele produksjonskjeden for laks, og er et av de største privateide oppdrettsselskapene i Norge. Selskapet har anlegg i Hardanger, Sunnhordland og Rogaland, fordelt på 23 lokaliteter i ni ulike kommuner, i tillegg til tre anlegg for produksjon av settefisk. Budsjettet i år er på 35.000 tonn med laks. Hovedkontoret ligger i Bømlo.
Gründeren Olav Svendsen blir sett på som en pionér innen fiskeoppdrett. Sønnen, med samme navn, overtok etter sin far på slutten av 1980-tallet, og er er i dag største aksjonær i familiebedriften, som han eier sammen med fire søstre. Ifølge Kapital er de gode for til sammen 3,75 milliarder kroner.
– Jeg ble født på kaia, og pleier å si at første gang jeg åpnet øynene, så jeg en fisk. Vi startet med oppdrett i 1960, så jeg har levd i denne bransjen hele livet.
Jeg ble født på kaia, og pleier å si at første gang jeg åpnet øynene, så jeg en fisk.Olav Svendsen
– Ble du eslet til å overta?
– Ja, helt klart. Jeg var eneste gutt, og den gang var det “guten” som skulle overta. Hadde jeg valgt annerledes, ville jeg nok blitt utvist fra familien for alltid.
Først ute
Det har til tider vært et vel stort ansvar, men Svendsen har ikke angret.
– Jeg er lært opp til at man ikke skal gi seg selv om ting er vanskelig. Og det har jo gått bra.
– Bra er vel en sterk underdrivelse?
– Ja, det kan du si. Når jeg ser tilbake, har vi bidratt med mye. Vi har vært først ute med mangt innen næringen, og vi har bygget opp en av de største oppdrettsbedriftene i Norge. Det er klart jeg er kry.
Derfor er Svendsen mildt sagt frustrert over det han omtaler som norske myndigheter som åpenbart ikke setter pris på lokalt eierskap. Oppdretteren sikter da blant annet til regjeringens skatteforslag som fra nyttår gjør at eiere av konsesjoner anskaffet før 1998 for første gang kan måtte skatte av disse ut fra markedsverdier i stedet for historiske verdier.
– For oss betyr det 60 millioner kroner ekstra i total skattebelastning. Disse pengene må vi ta ut av bedriften. Dette er penger som sammenlignbare bedrifter med utenlandske eiere slipper å betale. Det er rett og slett hårreisende politikk. Jeg som eier blir en belastning for bedriften min. Det synes jeg er veldig trist og uforståelig.
En konto full av penger er heller ikke særlig spennende. Man kan ikke sjekke kontofonen særlig mer enn en gang om dagen uansett.Olav Svendsen
Nye kundegrupper
Svendsen mener man heller burde øke andre skatter.
– Kutt ut alt tullet, og hev bedriftsskatten med noen prosent. Da blir det i det minste likt for alle.
– Hva med grunnrentebeskatning?
– Det blir enda mer håpløst, mener han.
– Men er det ikke rett og rimelig at man betaler for å benytte norske naturressurser slik som oppdrettsbransjen gjør?
– Nei, det mener jeg ikke. Ja, vi bruker naturen, men det gjør mange andre også. For eksempel frisørene. De klipper hår, som vokser ut igjen. Vi er rike og tjener penger, og derfor skal de ta oss. Det er til å grine av, mener han.
Oppdretteren har likevel aldri vurdert å selge familiebedriften.
– Når livet er vanskelig og slitsomt tenker man jo mye rart. Det sagt er det dette familien har levd av og med hele livet. Det er dette vi kan, og vi bidrar med mange arbeidsplasser i lokalsamfunnet. Som privat eier føler vi et sterkere ansvar enn mange andre for området vi driver i. Og vi har ungdommer i hus som kan tenke seg å drive videre. En konto full av penger er heller ikke særlig spennende. Man kan ikke sjekke kontofonen særlig mer enn en gang om dagen uansett.
