Anders Flaatin Wilhelmsen går over til “den andre siden”

– Det var overraskende for meg da jeg skjønte at jeg var klar for et karriereskifte. Statens advokat i retten forsvarer fellesskapets interesse. Det er en rolle jeg har trivdes med, og jeg synes har vært meningsfylt. Nå skal jeg forsvare private interesser.

Denne formiddagen tidlig i august har Anders Flaatin Wilhelmsen nettopp fått adgangskortet til sin nye arbeidsgiver Selmer.

Han sitter fremoverlent i en kontorstol på Tjuvholmen.

– Men det er så enkelt som at jeg har vært hos Regjeringsadvokaten i ti år. Det ble en modningsprosess. Jeg opplevde at det var naturlig å gå videre, at jeg ønsket å prøve meg på nye utfordringer.

Det var han selv som tok kontakt med Selmer, sier han.

– Jeg jobbet her som fullmektig, og vi har holdt kontakten. De har en tvistesatsing som de rendyrker, og de bygger opp et prosedyremiljø nå. Det er en spennende satsing som jeg ønsker å være med på.

– Det er mer penger i det private. Har det vært en motivasjon?

Wilhelmsen trekker litt på det før han svarer.

– Uten at det skal bli en stor klisje, kan jeg si at det ikke er pengene som motiverer meg til å drive med rettssaker. Men det er en hyggelig bieffekt at jeg nå har muligheten til å tjene mer penger enn jeg har gjort før.

Ti ganger i Høyesterett

Wilhelmsen har så vidt bikket 40 år, men CVen er allerede lenger enn mange advokater vil kunne få gjennom en hel karriere.

Han vært ti ganger i Høyesterett de siste åtte årene – det vil si mer enn en gang pr. år.

Det omtaler han som “flaks”, men han tror at alle som jobber i Regjeringsadvokaten har som mål å komme i Høyesterett.

– Man får brynt seg ordentlig. I Høyesterett er det bare ett innlegg. Det formatet gir en annen mulighet til historiefortelling som er veldig fint. Det er da saken er spisset og best forberedt, sier han.

I 2021 førte Wilhelmsen, sammen med regjeringsadvokat Fredrik Sejersted, det mye omtalte klimasøksmålet i Høyesterett. Wilhelmsen prosederte foran alle 19 dommerne i plenum, i det som av mange er blitt kalt “århundrets rettssak”.

Utgangspunktet for saken var utvinningstillatelser i Barentshavet. I 23. konsesjonsrunde var det gitt 10 utvinningstillatelser, blant annet i det nyåpnede Barentshavet sørøst. Greenpeace og Natur og Ungdom mente vedtaket var ugyldig på grunn av en bestemmelse i Grunnloven som handlet om retten til miljø, paragraf 112.

Fra statens side handlet saken først og fremst om hvem som bestemmer, ifølge Wilhelmsen.

Flertallet i Høyesterett endte opp med å frikjenne staten.

– Effekten om miljøorganisasjonene hadde vunnet frem er at all ny petroleumsaktivitet ville vært ulovlig og kanskje mer enn det. Det ville fått vidtrekkende konsekvenser for vår viktigste næring. Samtidig er jo åpenbart klimaperspektivet i saken veldig viktig. For meg som er veldig klimaengasjert var det utfordrende innimellom, sier han.

– Gikk saken mot ditt personlige syn?

– For meg som har en personlig oppfatning om at det må gjøres mer for å håndtere klimakrisen, kunne det tilsynelatende være vanskelig. Men denne saken handler ikke om klimakrisen er menneskeskapt eller ikke, og heller ikke hva som må gjøres for å håndtere den. Den handler om hvem som har makt til å avgjøre hvordan vi best løser utfordringene. Er det politikerne som må avveie fremtiden til norsk petroleumspolitikk mot andre viktige hensyn, eller er det domstolene gjennom en rettsregel som slår fast at det er forbudt, forklarer han.

– Vi kalte dette maktfordelingssaken og ikke klimasaken, fordi den handlet om maktfordelingen mellom domstolen og Stortinget. Det er kanskje et perspektiv som forsvant, i hvert fall slik det ble fremstilt i mediene, sier han.

Vurderte MDG

Wilhelmsen forsøker å leve så klimavennlig som mulig. Det gjelder på alle områder i hans liv, uten at han selv mener han er ekstrem. Han flyr mindre, han kjører minst mulig bil, og han har kuttet ned på kjøttforbruket. I 2020 var han på nippet til å bli aktiv i Miljøpartiet de Grønne. I Budstikka ble hans navn ført opp på listen over medlemmer fra Akershus MDG som ønsket å bli vurdert for en topp fem-plass på stortingslisten.

– Det var en stund jeg tenkte på å bli politisk aktiv, men jeg er ute av det nå, sier han.

Han mener politikerne må vedta regler som gjør det lettere å ta klimavennlige valg i hverdagen.

– Min personlige oppfatning er at omstillingen må skje i et raskere tempo, og at det bør komme flere konkrete tiltak på banen.

Wilhelmsen omtaler seg selv som en Oslo-gutt med klassisk bakgrunn.

– Jeg blir alltid svar skyldig når jeg får spørsmål om oppveksten min. Jeg hadde en trygg og fin barndom i Holmenkollen med skole og venner. Jeg gikk langrenn, men det er egentlig ingen enkeltinteresser fra oppveksten som i særlig grad definerer den jeg er i dag.

Stort mer har han ikke å si om det. I dag bor han på Bekkestua med kone og to barn.

– I hverdagen er mine to barn det aller viktigste. Jeg er forsåvidt spent på hvordan det er å kombinere småbarnstilværelsen med det å være partner i et advokatfirma.

– Hvilken dialog har du hatt med Selmer om det?

– Vi har pratet om det. Andre partnere jeg har snakket med har også kone og barn, og får det til å fungere. Hvis de får det til, skal jeg få det til. Og bare for å være presis på det, med å få det til mener jeg å fortsette med den likedelingen vi har på hjemmebane i dag.

I farens fotspor

Faren til Wilhelmsen, Jan-Fredrik Wilhelmsen, var forretningsadvokat og jobbet blant annet i Wiersholm. Etter hvert ble han lagdommer i Borgarting lagmannsrett, og i den siste delen av karrieren har han vært voldgiftsdommer på heltid. Han er fortsatt aktiv, men har trappet ned de seneste årene.

Wilhelmsen mener han ble advokat mer til tross for enn på grunn av faren.

– Det må jo ha hatt noe å si i positiv retning at pappa var advokat. Det føltes sikkert som et trygt valg, men det var mer på det ubevisste plan. Jeg stilte meg spørsmål om jeg kunne bli advokat når pappa var det, eller om det ville bli å bruke livet på å gå i hans fotspor.

Etter flere traineeopphold hos Selmer ble han overbevist om at han hadde valgt riktig. Han hadde funnet ut han ville jobbe med rettssaker.

– Det er kanskje dumt å si, men det er delvis fordi jeg synes det er veldig skummelt å snakke i store forsamlinger, sier han.

Han utdyper:

– Jeg vil mestre det. Følelsen av å forklare noe på en overbevisende og interessant måte er tilfredsstillende. Å jobbe med presentasjon og retorikk er gøy. Jeg skjønte fort at hvis jeg skulle gjøre det, var Regjeringsadvokaten det beste stedet å jobbe.

For å bli en god advokat i retten mener Wilhelmsen det er viktig å finne sin egen stil. Han mener det er viktigst at man er grundig i forberedelsene og troverdig i det man sier.

– Det er et langsiktig perspektiv. Det vil si at hver gang du møter i retten må du være troverdig. Får man ord på seg for ikke å være det, er man kjørt.

Deretter mener han det er viktig å konsentrere seg om det han kaller “rammen for saken”.

– Rettsreglene regulerer hvilket faktum som er relevant. og til sammen er det rammen for saken. Men innenfor denne rammen har man friheten til å finne den gode historien. Hvis man klarer å fremstille den på en måte som gjør at dommeren sitter og lytter, gjør man det enklere for dommeren å gi medhold. En sak har alltid to sider, og det er viktig å være grundig og grave i hva som er klientens side.

– Er det noen typiske fallgruver advokater i retten kan gå i, enten som du har observert eller gått i selv?

– Stort sett møter jeg dyktige advokater i retten. Det er ikke som man ser på TV fra amerikanske rettssaker, med disputter frem og tilbake. Det handler om at begge sider fremstiller saken så ryddig og på en så overbevisende måte som mulig, og så er det opp til dommeren å bestemme. Det som blir fallgruven, er hvis man er dårlig forberedt. Da er det lett å ta deg. Det må man ikke være. Det er viktigst.

– Så må man være etterrettelig. Hvis man forsøker å jukse med hva man sier, og blir tatt i det, så er det nærmest utilgivelig. Man må ikke falle for fristelsen til å tøye strikken for langt. Heller ikke på jusen.

Transocean og Spetalen

I sine ti år som advokat i Regjeringsadvokaten har Wilhelmsen vært i en rekke rettssaker som har gitt viktige avklaringer.

Han var statens advokat da Utøya-naboene gikk til sak for å stoppe byggingen av minnesmerket på Utøyakaia. Han var statens advokat da eierne av private equity-fondet Hercules Capital, Morten Blix, Gert W. Munthe og Tore Rynning-Nielsen, fikk medhold i Høyesterett i at suksesshonorar ikke skulle skattlegges like høyt som lønn. Han var statens advokat da Øystein Stray Spetalens selskaper, Saga Tankers og Ferncliff, ikke klarte å stoppe skattemyndighetene fra å få innsyn i 820 eposter i Høyesterett.

Han var også statens advokat da Transocean og flere av selskapets advokater ble satt under tiltale for skatteunndragelse på 11 milliarder kroner. Wilhelmsen og Regjeringsadvokaten frontet erstatningskravet.

Saken endte med fullstendig frifinnelse i tingretten, og staten valgte å frafalle kravet rett før saken skulle begynt i lagmannsretten.

En annen sak som har fått stor oppmerksomhet i skatteadvokatmiljøet, er den såkalte Tangen 7-saken i 2014. Her fisjonerte Conoco Phillips et selskap slik at selskapets eiendom ble eneste eiendel igjen. Deretter solgte morselskapet dette eiendomsselskapet. Selskapet mente salget var skattefritt og viste til fritaksmetoden. Wilhelmsen anførte i retten at skattemyndighetene kunne bruke gjennomskjæring og beskatte selskapet som om det hadde solgt eiendommen direkte, men gikk på et nederlag i Høyesterett.

Selv om det er flere saker han ikke har vunnet frem i, mener Wilhelmsen likevel det er tilfredsstillende å være med på slike saker.

– Det er fint å ha forberedt saken på en måte slik at viktige spørsmål blir avklart. Jeg mener alltid at jeg har en prosedabel sak, men det betyr ikke at jeg er blind for at den andre siden også kan ha en god løsning, sier han.

– Redd jeg vil savne det

Wilhelmsen bedyrer at han er fremdeles er glad i rollen som fellesskapets forsvarer. Han sier at det fra motpartens side ofte blir fremstilt som om staten har gjort et overgrep mot et individ, men egentlig er statens interesse summen av alle oss.

– La meg forklare det ordentlig, fortsetter han og utdyper:

– Når statsforvaltningen fatter vedtak, går det ut på å avslå eller innvilge en privat interesse. Du har lyst på trygdeytelse, opphold i Norge, staten vil sperre deg inne på tvang eller du skal betale så og så mye i skatt. Da går det utover individet. Men det statsforvaltningen egentlig gjør er å anvende det regelverket Stortinget, det demokratiske flertallet, har vedtatt på vegne av oss alle. Joda, vi trenger faktisk skatteinntekter her i landet, og nei, grensen går her fordi politikerne har bestemt at vi dessverre ikke kan ta oss råd til å betale trygdeytelser hvis ikke visse vilkår er oppfylt. Vi skjønner det er urimelig for deg, du trenger disse pengene, men nå er det en gang slik at det er det demokratiske flertallet som har bestemt at vilkårene skal være oppfylt. Det er å forsvare fellesskapets interesser, og det har vært meningsfylt å jobbe med.

– Er du redd for at du kommer til å savne den jobben?

– Det er også meningsfylt å forsvare private interesser, for eksempel et firma som har noe viktig på spill eller individuelle interesser til personer. Jeg kommer nok til å finne ny mening. Men ja, jeg er redd jeg kommer til å savne den biten.