Elitekvinner, vi trenger dere!

– Likestilling for de mektigste kvinnene er ikke genuin likestilling, hevdet nylig debattant i Dagsavisen, Maria Steen Sydow.

Sydow, som er prosjektutvikler for Pride House, styremedlem i Grünerløkka SV og såkalt interseksjonell feminist, fikk bruke en helside på å spre edder og galle over de mektigste kvinnelige topplederne i Norge.

Verst gikk det ut over konsernsjefene Kjerstin Braathen i DNB og Gro Bakstad i Vy-gruppen, som begge er resultat av det Sydow mener er elitelikestilling – likestilling som kun favner kvinner på den privilegerte siden av et tenkt klasseskille – de mektige kvinnene. Teorien synes å være at disse kvinnene ikke hjelper kvinner som har det vanskeligere enn dem i samfunnet, men snarere trykker dem ned. Eller som hun selv skriver:

“Når kvinner inntar lederstillinger i mannsdominerte bransjer, ser vi på det som en seier for kvinnekampen. Blir det ikke egentlig som å strø pynt på en giftig kake? Pynten er kvinnelige toppledere med inspirerende foredrag der buzzwords som feminisme og likestilling kastes rundt. Mens kakens kjerne egentlig består av det motsatte – en urettferdig modell bygget på kapitalisme og undertrykkelse av kvinnene på den mindre privilegerte siden av klasseskillet,” konstaterer Sydow, før hun konkluderer med at kvinnekamp er klassekamp.

Sydow fortjener kanskje ros for kreativ bruk av bakemetaforer, men verre kakesprøyt er det lenge siden vi har hørt. Dekkende for virkeligheten, eller “kakens kjerne”, er de heller ikke.

Først og fremst synder Sydow ved å dikte opp et premiss om at kapitalisme og likestilling bidrar til undertrykkelse av mindre privilegerte kvinner – et premiss som det overhodet ikke er dekning for i den virkelige verden. Snarere er det motsatt, slik økonomisk teori og praksis ugjenkallelig har vist oss de siste århundrene.

Når venstreorienterte kritikere som Sydow anklager markedene og kapitalismen for å gjøre livet verre for de fattige, snakker de mot det historien med all tydelighet dokumenterer: De største gevinstene i kampen mot fattigdom har skjedd i land som har åpnet opp sine markeder. Ingenting har gjort mer for å løfte menneskeheten ut av fattigdom enn markedsøkonomien. Denne påstanden er sann enten vi ser på tidsperioder over tiår eller århundrer.

De største gevinstene i kampen mot fattigdom har skjedd i land som tidlig åpnet opp sine markeder, som USA og Europa, og nå de senere årene Kina og India. Blant annet er antall mennesker over hele verden som lever på mindre enn to dollar pr. dag i dag mindre enn halvparten av hva det var bare i 1990. Dette er markedenes og kapitalismens fortjeneste.

Når det gjelder skyteskivene Braathen og Bakstad, fortjener de heller ros for å være ekstremt gode rollemodeller i likestillingens navn. Det er i hvert fall lite ved deres offentlige virke som tyder på at de er mer opptatt av “skjønnhetsklinikker på Frogner”, “kritthvite smil” og “Mercedeser” enn likestilling, og forsåvidt også mangfold, slik Sydow ufordelaktig forsøker å fremstille dem.

Det vi vet, er at få selskaper og toppledere har gjort mer for å fremme likestilling og mangfold enn DNB og Braathen. Gjennom årtier har banken gitt lån og tjenester til hundretusener av kvinner og dermed gitt dem muligheten til å delta i den økonomiske velstandsutviklingen og gjøre dem økonomisk uavhengige. Og det er allerede mange år siden styret i banken krevde at den skal ha minst 40 prosent av begge kjønn som ledere fra nivå én til fem i banken. Bankens ledelse har satt av en lønnspott på titalls millioner kroner for å utjevne kjønnsrelaterte lønnsforskjeller i konsernet, banken krever at advokatfirmaene de kjøper tjenester av har jevn kjønnsbalanse, og helt opp på toppledernivå har det blitt brukt mye tid på å utrydde kjønnsstereotyper og komme den ubevisste kjønnsdiskrimineringen i næringslivet til livs.

Minst like viktig er det at DNB, gjennom solid drift med Braathen i spissen, årlig bidrar til fellesskapet ved å betale milliardsummer til staten i skatter og avgifter. Dette bidrar direkte til at staten får mer penger til å utjevne økonomiske forskjeller i samfunnet gjennom arbeidsledighetspenger, sosialstønader, barnevern, barnehager, utdannelse, eldreomsorg og annet sosialt arbeid.

På toppen av dette har Braathen engasjert seg for at også flere kvinner skal gå fra å være lønnsmottagere til å bli bedre på sparing og investeringer, og dermed mer økonomisk likestilte med “gutta”.

Braathen og Bakstad er dessuten enormt viktige for likestillingen som unike rollemodeller for unge kvinner i samfunnet, og nettopp gode rollemodeller er avgjørende for å oppnå full reell likestilling i verden. Hadde vi ikke hatt Gro Harlem Brundtland og Margaret Thatcher i toppen av politikken på 1980-tallet, hadde vi antagelig heller ikke hatt et såpass likestilt politisk klima som vi har i dag. Og allerede i dag ser vi en solid underskog av dyktige kvinner som følger i Braathens og Bakstads fotspor. Det hadde neppe vært mulig uten foregangskvinner som dem.

Dette er kvinner som kommer fra alle lag i samfunnet, og som gjennom hardt arbeid og gode lønninger bidrar til å viske ut både kjønns- og klasseforskjeller.

Sydow bør vite at det først er når vi har likestilling i alle deler av samfunnet, ikke minst på toppen, at vi kan snakke om full reell likestilling.

Derfor vier vi i Kapital i dag en hel utgave til temaet. God lesning!