<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-NT7T3W7" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Kjøp

Trygve Hegnar: Vil man ha den beste, er det bare å åpne sjekkheftet. Billig blir det aldri.

Karl Johnny Hersvik, Aker BP. Foto: Iván Kverme
Leder og kommentar

Samtidig med at årets tariffoppgjør er i gang, kommer selskapene med sine årsberetninger for 2022, og aldri har det vært mer bråk og ergrelse over toppsjefenes lønninger.

Equinor- sjefen tjente i fjor 20 millioner kroner, Aker BP-sjefen 42 millioner kroner, Yara-sjefen 14 millioner kroner og DNB-sjefen 15 millioner kroner.

LO-lederne hyler og skriker, og de tror kanskje dette er noe de har noe med, eller kan influere på. Det er så feil som overhodet mulig.

Lønningene, som består av lønn, pensjonsinnskudd og bonuser, vil heller ikke påvirke tariffoppgjøret, selv om fagforeningsledere tror det.

I statlige selskaper, som det er 70 av, kan næringsministeren, Jan Chr. Vestre, påvirke lønninger og bonuser, og det heter at toppledernes lønninger skal være konkurransedyktige, men ikke lønnsledende. Bonuser kan bare utgjøre 25 prosent av årslønnen (før 50 prosent).

Men når det gjelder de private selskapene er det selvfølgelig fritt frem. Og her er det kun snakk om et marked for lederne. Maset om at topplederne i landets største bedrifter ikke bør få større lønnstillegg, i kronebeløp, enn industriarbeidere, butikkansatte eller lærere, er noe tøys. Det finnes ingen “tariff-ledere”. Hver eneste leder er sitt eget marked. Basert på utdannelse, tidligere resultater og selskapenes behov for akkurat en spesiell kvinne eller mann, blir lønnen satt slik at selskapene får den lederen de trenger og vil ha.

Det kan gjøres ved å “fiske” fra konkurrenter eller interne opprykk.

Har den rette mann eller kvinne en lønn på fem millioner kroner i dag, må et selskap som vil sikre seg denne lederen, betale noen millioner ekstra. Om det så blir fem eller ti millioner ekstra.

Ingen selskaper betaler mer enn de må til en toppleder. Aksjonærene gir ikke bort penger.

Men styret må finne den best kvalifiserte, og så forhandler man ut fra dette.

Det vil aldri, som noen ønsker, bli slik at ingen skal tjene mer enn statsministeren og slikt tull.

I en fri markedsøkonomi med et privat næringsliv betaler selskapene det de vil og kan.

Og spennet er blitt stort. Fra noen millioner kroner til nærmere 50 millioner kroner.

Før skatt, da.

Veldig mange gjelder det ikke, og topplederne i offentlig sektor blir dratt med, men da snakker vi om lønninger på 3-4 millioner kroner.

Dette er like gøyalt hvert år, og akkurat nå lurer vi bare på om Aker BP-sjefen blir slått.

Vil man ha den eller de beste, er det bare å åpne sjekkheftet. Billig blir det aldri.