Pessimismens positive kraft

Optimisme og godt humør er nøkkelen til fremgang og lykke. I alle fall om man skal tro dagspressen, TV, ivrige foredragsholdere og forfattere som alle gir oss oppskrifter på hvordan selv de mest pessimistiske blant oss skal kunne trene seg opp til å bli optimister. Da vil jobb, privatliv og helse gå som en lek, blir vi fortalt. Vi blir rett og slett lykkelige. Og gjerne rike også.

Forskningen gir i noen grad optimistguruene rett. Det er sant at godt humør og en positiv innstilling gir deg energi, styrker immunforsvaret og kan bidra til å helbrede både fysiske og psykiske lidelser, samt redusere risikoen for å bli rammet av hjerte- og karsykdommer. Sjekk for eksempel “Intelligence and personality as predictors of illness and death” utført av forskere ved University of Edinburgh og publisert i 2010 i Psychological Science in the Public Interest.

Og trolig er det også sant at du kan trene deg opp til å se lysere og mer optimistisk på livet.

Lykkelig bekymret

Men ser man nøyere på forskningen, er det også mange rapporter som går “i favør” av pessimistene blant oss.

I 2019 kom eksempelvis European Economic Review med artikkelen “Curb your enthusiasm: Optimistic entrepreneurs earn less” skrevet av forskere ved London School of Economics. De hevder at optimistene blant gründerne tjener i gjennomsnitt 30 prosent mindre enn de som er mer pessimistiske. Hovedgrunnen er at optimistene gjerne har urealistiske forventninger til inntjening, skaffer for lite finansiering og lover for mye.

En annen interessant undersøkelse som går i favør av pessimistene blant oss og som det ofte refereres til, er langtidsstudien “Forecasting Life Satisfaction Across Adulthood: Benefits of Seeing a Dark Future” forfattet av professor Frieder R. Lang med kolleger ved universitetene i Erlangen, Berlin og Zürich og publisert i 2013.

Forskerne hadde fulgt flere tusen personer fra 18 til 96 år over mange år, og fant at personer med et pessimistisk/realistisk syn på fremtiden gjennomgående var mindre syke og mer tilfredse enn optimistene etter hvert som de ble eldre, og dessuten levde lenger. De var nemlig bedre forberedt på aldringen, og gikk tidligere til lege så alvorlige sykdommer ble behandlet før de fikk utvikle seg.

Er optimisme egentlig noe å tilstrebe?

Men: Vi kommer ikke bort fra at det for de fleste fortoner seg som bedre å være optimist, og de som ikke er det “naturlig”, blir gjerne av seg selv og andre minnet på at de skal forsøke å tenke positivt. Men er optimisme egentlig noe å tilstrebe?

Professor Julie K. Norem ved Wellesley College i Boston er trolig den som aller best kan besvare dette spørsmålet. Hun begynte å forske på pessimismens mekanismer allerede på 1980-tallet.

Da, som nå, var den vanlige tesen at hvis du tror det skal gå dårlig og er forberedt på det, så går det dårlig. Det er snakk om selvoppfyllende profetier.

Det som imidlertid forbauset Norem, var at mange av hennes kolleger og venner – og da gjerne de aller mest fremgangsrike både når det gjaldt forskning og rikdom – allikevel måtte karakteriseres som pessimister.

Stilt overfor større forskningsoppgaver, foredrag som skulle holdes eller viktige forretningsmøter forberedte de seg mentalt på at alt – absolutt alt – som kunne gå galt, faktisk ville gå galt. Og det selv om de hadde gjort det samme mange ganger før, og da med bra resultat. Fiasko ble det nesten aldri for disse pessimistene, men i stedet nye triumfer yrkesmessig og sosialt.

Defensive pessimister

Etter flere tiår med forskning rundt disse fenomenene mener Norem at for enkelte typer pessimister er “det-kommer-til-å-gå-dårlig”-innstillingen den rette. Hun skiller mellom to typer pessimister som hun mener er omtrent likt representert i befolkningen:

• Vanlige pessimister. De unngår bevisst angstskapende situasjoner som representerer en fare for at de kan mislykkes. De bør jobbe seg mot neste gruppe:
• Defensive pessimister. De er også redde for å mislykkes, men forsøker ikke å unngå de angstskapende situasjonene. De forsøker i stedet å gardere seg mot absolutt alt som kan gå galt for å redusere og tøyle angst- og stressnivået.

I sin bok The Positive Power of Negative Thinking som har blitt litt av en “pessimistenes bibel”, beskriver Norem hvordan man kan bruke defensiv pessimisme bevisst for å tøyle angst og yte maksimalt i pressede situasjoner, både yrkesmessig og privat. Og hun introduserer et mye brukt spørreskjema som kan indikere om man i krevende situasjoner bør satse på å velge en strategi som defensiv pessimist eller – på den motsatte side av skalaen – strategisk optimist.

I motsetning til den defensive pessimist er den strategiske optimist overbevist om at alt vil gå bra og at problemer som oppstår greit kan løses på stedet, og at det er lurt å søke distraksjon og adspredelse før de viktige begivenhetene for å være mest mulig opplagt når det gjelder, fremfor å stresse med forberedelser til siste sekund.

Ifølge Norem vil den strategiske optimisten oppleve den defensive pessimisten som tung og negativ med alle sine bekymringer, mens pessimisten til gjengjeld kan synes at den strategiske optimisten ikke tar saken på alvor og er altfor dårlig forberedt.

Slik kan det være vanskelig for den defensive pessimisten og den strategiske optimisten å leve sammen eller å jobbe sammen, men det kan hjelpe med kunnskap om den annens personlighet.

Norems psykologiske forskning på pessimister har fått støtte av evolusjonsforskerne Paul W. Andrews og J. Anderson Thomson. De hevder at pessimister og personer med milde depresjoner har større forekomst i hjernen av signalstoffer som øker evnen til å fokusere, noe som kan forklare at mange fremragende forskere faller inn under nevnte “kategorier”. Ja, de går så langt som til å antyde at pessimisme og “mildere depresjon” er urgamle evolusjonsmekanismer for å løse vanskelige og presserende problemer.

Ja, var det ikke det vi trodde ...