Norges største filantroper

Høstens valgkamp gav norske milliardærer liten grunn til å juble for utviklingen i omdømme. Landets rikeste ble skyteskiver for de som kjemper for å jevne ut økonomiske forskjeller mellom nordmenn. Og sant nok: Under Ernas regjeringstid har totalverdien på Norges 400 rikeste doblet seg til 1.700 milliarder kroner. Men også viljen til å dele av overflod og kompetanse har skutt i været de senere årene – som regel under forutsetning av at giverne får bestemme premissene selv. Slik følger Norge en internasjonal trend der superrike mennesker deler ut enorme summer til ulike formål som de anser som gode. 

Ifølge forfatter Paul Vallely, som gav ut boken Philantropy from Aristotle to Zuckerberg i fjor, finnes det rundt 260.000 filantropiske fond rundt om i verden. Disse kontrollerer til sammen 1.500 milliarder dollar – eller om lag 13.000 milliarder kroner, mer enn det norske Oljefondet. Rundt 75 prosent av disse fondene er etablert de siste 20 årene, og innflytelsen fra private filantroper har økt kraftig i senere år, skriver Paul Vallely i en artikkel i The Guardian.

Og givergleden, i hovedsak demonstrert av rike amerikanere og briter, ser ut til å slå an her hjemme også – til tross for en godt utbygd velferdsstat som, enn så lenge, greier å ta hånd om mange behov.  Og det er mange som gir: Trond Mohn har bladd opp mer enn fem milliarder kroner gjennom 30 år, Christen Sveaas nærmer seg tre milliarder i ulike gaver, og Kjell Inge Røkke har passert milliarden. Det samme har Nicolai Tangen. 

Rause donasjoner kommer også fra familiene Grieg og Lærdal, som har etablert egne stiftelser for å sluse ut penger til gode formål. Mens Grieg satser på barn og unges utvikling, fokuserer Lærdal på å bruke økonomiske midler og sin kompetanse innenfor medisinsk utstyr på å redde liv verden rundt.  Og slik kan man holde på å ramse opp – for storparten av landets aller rikeste støtter veldedighet i en eller annen form.  Og på de neste sidene kan du lese flere detaljer om hvor og hvordan de gir. 

Gir til noe de brenner for

I 2012 grunnla Ingrid Stange Partnership for Change (PfC), en NGO som arbeider konkret med utdannelse og jobbskaping for fattige kvinner i Etiopia. Deres hovedstøttespiller er Formuesforvaltning, og Stange har, både før og etter etableringen PfC, gitt råd om filantropi til kunder hos forvaltningsselskapet som ønsker å etablere en givervirksomhet.

– Tidligere tenkte mange at man skulle støtte mest mulig konkrete ting, som å bygge skolebygg i Afrika, uten å tenke på at disse måtte ha midler til å drives. Derfor er det nå mange tomme skolebygg rundt omkring. Nå tilnærmer man seg dette feltet med en mye mer strategisk holdning enn før, sier Stange.

– Kan du utdype det?

– Mange leter etter prosjekter som de selv brenner for og har kunnskap om, slik at de selv kan bidra både med økonomi, kompetanse og dessuten ta del i arbeidet selv. De ønsker ikke å klatte på med litt hjelp her og der, men vil gå inn i et langsiktig samarbeid, og ser at de også må sikre midler til å drive prosjektene. Dessuten er det mange som ser at ved å hjelpe sosiale entreprenører i lokalsamfunnet til å bygge økonomisk bærekraft i prosjektene, kan de oppnå varig endring, samt at partnerskap kan være med og sikre ringvirkninger av arbeidet. Det er en positiv utvikling, sier hun.

– Er folk mer åpne om store gaver nå enn før?

– Ja, jeg tror det, men det er fortsatt mange som gir i det skjulte. Det har litt sammenheng med den norske holdningen om at man “ikke skal tro at man er noe” eller stikke seg ut. Samtidig: Når man velger å støtte noe som man brenner for, er det ikke så lett å gå stille i dørene, fordi mange ønsker å engasjere seg personlig, svarer Stange, som poengterer at filantropi slett ikke er noe nytt i Norge.

– Mange velstående familier har drevet med dette gjennom generasjoner. Det har også familier med mer begrenset inntekt og formue. Jeg har vokst opp i bibelbeltet, og der var det jo mange som engasjerte seg. Det er ikke noe nytt fenomen, men det har tatt nye former, sier hun.

Fikk Bill Gates på tråden

Typisk signaliserte den tidligere fiskeren Kjell Inge Røkke at havforskning skulle ha ekstra fokus da han utpekte miljø, høyere utdannelse og lokalsamfunn som områdene han ønsket å donere sin formue til da han underskrev Giving Pledge i mai 2017. Initiativet ble startet av Bill og Melinda Gates og Warren Buffett i 2009, og trioen oppfordrer andre milliardærer til å gi bort minst halvparten av sin formue til veldedige formål i løpet av sin levetid. Totalt har 223 milliardærer fra 27 land skrevet under på denne forpliktelsen. I et intervju med DN i februar fortalte hovedeieren i Aker at han en dag fikk beskjed om at Microsoft-gründer Bill Gates ville snakke med ham på telefon. Påfølgende dag hadde han Gates på tråden.

– Han introduserte meg for Giving Pledge og fortalte om begrunnelse og ambisjoner. Som medlem må du forplikte deg til å gi tilbake minst 50 prosent. Gates spurte om jeg ville være med, og jeg svarte at det var enkelt. I testamentet mitt sto det at jeg skulle gi bort 80 prosent. Så 50 prosent var ikke noe problem, fortalte Røkke og la til: – Har du tjent mye penger, utover en viss mengde, er det ikke dine lenger. Det er samfunnsskapt. Du er et produkt av samfunnet. 

At brennende interesser utløser gaver ser vi også når Nicolai Tangen og Christen Sveaas gjør store donasjoner innenfor kunstfeltet, som begge er levende opptatt av.  Også tech-gründeren Jørn Lyseggen har valgt noe som ligger hans hjerte nær når han driver sin veldedige virksomhet. I høst er 52-åringen for første gang inne på Kapitals liste over Norges 400 rikeste, med en formue på 5,3 milliarder kroner etter børsnoteringen av Meltwater i fjor. Men veien fra en trygg forskerjobb i Norge til å bli teknologigründer i Silicon Valley har vært tøff. Suksessen innebar enormt mye jobb og ensidig fokus. Det var en medvirkende årsak til at Lyseggen i 2008 startet opp en gründerskole i Ghana. MEST utdanner hvert år 60 studenter innen programvareutvikling og entreprenørskap. Eksamen består av en investorpitch der Lyseggen & Co flyr inn entreprenører og investorer fra Silicon Valley. Hvis elevene består, får de 100.000 dollar til å starte opp et eget selskap. 

– Det er et knallhardt opplegg og ligner litt på en MBA, sa han til Finansavisen i fjor. 

Lyseggen bruker mye tid på skolen i Ghana og reiser dit en gang i kvartalet for å følge opp elevene, holde foredrag og backe organisasjonen.

– Å bygge opp skolen er den mest crazy beslutningen jeg noensinne har tatt, men absolutt en av de beste.

Leave no one behind

Norske stiftelser tilfører samfunnet stadig mer ressurser til gode formål. 6.500 stiftelser deler ut rundt seks milliarder kroner hvert år, bidrar med fire millioner dugnadstimer og sysselsetter 41.000 personer, viser tall fra Lotteri- og stiftelsestilsynet. Både Olav Thon, Grieg-familien, Fred Kavli, Ivar S. Løge og mange flere har opprettet stiftelser som skal dele ut penger til ulike, prioriterte formål. 

Men hvor fornuftig er det at milliardærer bestemmer hvor store ressurser skal havne, basert på deres egne preferanser? Fører det til bedre pengebruk enn ved demokratiske prosesser eller prioriteringer gjort av spesialister på utvikling og bistand? 

Ingrid Stange svarer slik:

– I FN har man en regel som sier leave no one behind, men det er ikke lett å etterleve i praksis. Det betyr at de aller fattigste ofte blir glemt når det kommer store aktører inn. Når for eksempel Norad skal inn i et land for å hjelpe, er det snakk om så store beløp at de ikke kan sette seg inn i alle detaljer. Det blir mer at innsatsen måles i hvor mye penger de har gitt bort, sier Stange. Til sammenligning peker hun på at når hennes eget Partnership for Change gjør opp status for arbeidet i Etiopia, teller de ikke bare hvor mange jenter som har fått utdannelse.

– Nei, vi teller opp hvor mange jenter som har fått en jobb og forandret livet for seg selv og sin familie. Det holder ikke bare å pøse penger inn, du må følge opp og ta det hele veien frem, sier hun.

– Kan private filantroper være mer nøyaktige og konsentrere seg om smalere felt?

– Ja, de små tingene blir ofte oversett av de store aktørene. Å ikke glemme noen er nesten ikke mulig når man gir bort milliarder, argumenterer Stange og fortsetter:

– Som ansatt i en stor statlig organisasjon er det ikke sikkert at man har det samme brennende hjertet – selv om mange i slike organisasjoner også har det – som en som for eksempel går inn og jobber for de fattigste skjebnene. Det gjør man fordi man er glad i mennesker og fordi man ser direkte resultater på hver enkelt familie, sier hun. Men det ene utelukker ikke det andre, presiserer Stange og sikter til at både private og offentlige må trekke i samme retning. Det er nok nød og utfordringer til alle som vil hjelpe.

– Hva er et rikere liv? Jo, det er å kunne bidra. For staten kan ikke løse alt. Jeg leser av og til historier i mediene à la folk som forteller at moren deres sultet ihjel på gamlehjemmet, fordi ingen hadde gitt henne mat. Da tenker jeg: “Hvor var du?“ Skal vi overlate alt til staten, eller har vi som enkeltpersoner et ansvar for våre nærmeste og for at verden blir bedre? Jeg er opptatt av at filantropi ikke bare handler om penger. Mange bidrar også med sin kompetanse og tid. Det er like viktig. Det vi kanskje ser mer av nå enn tidligere, er at personer som har både midler og kompetanse byr på seg selv i sin støtte til sosial endring.

– Hjelper filantropi reelt sett til en bedre verden?

– Ja, det har vi mange eksempler på at det gjør. Og jeg tror det hjelper på mange måter. Vi har stor velstand i Norge. Og filantroper finnes i alle lag av befolkningen – ikke bare blant de rikeste. Det er ulike mennesker, med ulike interesser, og dermed dekker de nå bredere felter med sine bidrag. En annen effekt er at når noen går foran, så skaper de en bevissthet rundt en sak, og så kommer bedriftene og staten etterpå, sier Stange og fortsetter:

– Ta for eksempel det enorme engasjementet vi nå ser for klimasaken. Det har ikke kommet av statlig innsats. Det kommer fra aktivister og filantroper som har støttet aktivister. For eksempel Extinction Rebellion (XR), som setter seg ned midt i krysset på Nationaltheatret i Oslo sentrum for å få fokus på alvoret i klimasaken. Nå har de fått dekket eventuelle bøter av en privatperson som liker det de gjør. Jeg er sikker på at slike aksjoner bidrar til at flere tenker: Nå må vi gjøre noe her!

– Burde rike nordmenn gitt mer?

– Jeg vil ikke være noen moralist. Jeg er skeptisk til å mene noe om hvor mye andre mennesker skal gi bort av sine penger. Det synes jeg folk skal få bestemme selv.

Impact Investing

Filantropi og gode hensikter har utviklet seg til også å gjelde norske bedrifter og virksomheter. Stine Lise Hattestad Bratsberg i KPMG Pure Sustainability har jobbet dedikert som rådgiver for selskaper, klynger og offentlige virksomheter innenfor samfunnsansvar og bærekraft i ti år og er en pioner på området i Norge.

– Det finnes mange som fortsatt driver med filantropi i form av gaver og arv – og mange organisasjoner ville fått problemer med å finansiere opp sitt arbeid om gavene stoppet helt opp – men i dag jobber man for i størst mulig grad å bruke kapital på en slik måte at det skaper langsiktige verdier, sier Hattestad Bratsberg. 

Hun lister opp flere mer eller mindre tilbakelagte stadier i utviklingen og nevner begreper som: CSR (Corporate Social Responsibility), Corporate Responsibility og Shared Value. Alt vel og bra, men utviklingen ruller videre.

– Impact Investing er det store buzz-ordet nå. Det betyr at man investerer for å bidra til en positiv samfunnseffekt enten sosialt og/eller med tanke på klima og miljø, men som samtidig skal gi en positiv avkastning. Ved en positiv avkastning kan ytterligere verdier skapes. Man har engleinvestorer og mange retninger for å investere med mening og gode hensikter. Trendene globalt er også at store stiftelser i større grad gjør impact investing, kontra å gi gaver. Det store skiftet innebærer at man ser på det man bidrar med som investeringer i et samfunn; i enkeltmennesker, i teknologi eller i løsninger som faktisk bidrar til en bedring på ulike felt, forklarer hun.

Hattestad Bratsberg trekker frem EUs Green Deal, som handler om hvordan vi kan nå målene i Paris-avtalen og FNs bærekraftsmål innen 2030.

– Det hele handler om at det ikke er nok offentlig kapital tilgjengelig for at vi skal klare å endre verden raskt nok slik at vi når målene. Da må man stimulere privat kapital til å investere i en retning som gjør at vi får en bærekraftig utvikling for hele jordkloden. Jeg tror EUs Green Deal også i større grad vil stimulere de pengene som før ble gitt bort, uten en klar forventning om at det skal komme verdiskapning i retur i en bærekraftig retning. Vi ser at midler nå investeres mer i fintech, havforskning, sirkulær økonomi eller i andre løsninger som gir avkastning, sier Hattestad Bratsberg, som mener at filantropipengene har beveget seg i en retning som er mye sunnere og bedre for samfunnet i sin helhet enn hva tilfellet var for 15 år siden.

– Hvem står bak skiftet?

– Hele samfunnet har beveget seg. I globalt perspektiv viser undersøkelser at endel kapital har hatt generasjonsskifte. Det ser man også i Norge. Skiftet har gitt unge, bevisste mennesker mer påvirkningskraft. Disse føler kanskje klimautfordringer og andre utfordringer mer på kroppen enn deres foreldre har gjort, sier KPMG Pure Sustainability-sjefen. 

Når hun skal peke på noen som har ledet an i utviklingen i Norge, trekker hun frem tidligfaseinvestoren Tharald Nustad. Selvaag-arvingen står bak Nordic Impact og medvirket til etableringen av Katapult Ocean, Katapult Accelerator og Katapult Future Fest. Hans venture-imperium består av totalt 120 investeringer. 

I tillegg nevner hun Ferd-eier Johan H. Andresen som en foregangsmann og Ferds satsning på Sosiale entreprenører, som er ledet av Katinka Greve Leiner og som nå gir avkastning og verdi for samfunn og entreprenørene på en og samme tid.

Liker ikke gi-bort-tall

Tobakksarvingen fra Bygdøy har vært glødende engasjert i sosialt entreprenørskap siden 2007. Norges 6. rikeste mann bruker nær sagt enhver anledning til å snakke varmt om bruken av metoder og verktøy fra næringslivet for å løse sosiale eller samfunnsmessige behov. I tillegg til årlige bidrag i millionklassen bruker hans ansatte i Ferd og pro bono-partnere av sin tid og kompetanse for å hjelpe sosiale entreprenører. 

Ferds portefølje av ti selskaper og et fond gav i fjor positiv effekt for 25.000 mennesker, ifølge siste årsrapport fra Ferd Sosiale Entreprenører. Men bidragene er vanskelige å tallfeste eksakt. Andresen gir uttrykk for at han ikke liker målemetoden når Kapital spør om han har oversikt over hvor mye penger han har gitt til gode formål. Han mener det er en gammeldags måte å tenke på. Ferd spilte blant annet en avgjørende rolle for etableringen av fotballag for folk med rus- og psykiatriutfordringer. Tilbudet har vist forbløffende resultater gjennom 10 år.

– Man kan jo spørre hva verdien er av å få til en gatelagliga med 27 lag knyttet til de to øverste fotballdivisjonene? Derfra går 40–50 personer hvert år videre fra rus til å begynne på skole eller i jobb – noe intet annet ettervern er i nærheten av å klare. Gatelagsatsningen er nå kommet på statsbudsjettet, skriver Andresen og fortsetter:

– Så jeg har egentlig ikke noe "gi-bort-tall" å gi deg, da de ikke sier noe om de menneskelige og systemeffekten av pengene på kompetansen, skaleringen, døråpningene, møtene, skoleringen, treningen, opplæring av kommunalt ansatte, endring i lovverk, innføring av statlige ordninger, nye offentlige programmer og så videre, forklarer Andresen og holder frem:

– Systemendring tar tid, og det er ikke alltid slik at mer penger reduserer tidsbruken. Kloke mennesker med gode verdier kan være langt mer effektive til det, og slike har vi hos oss, avslutter han.