Bare olje og gass overgår industrieventyret som er skapt i norske fjorder. Foruten å danne en livsnerve langs kysten har oppdrettsnæringen også resultert i en flom av steinrike lakseprodusenter. Særlig de siste ti årene har havbruk kastet godt av seg. Av den totale eksporten av sjømat på rekordhøye 120 milliarder kroner i fjor stod havbruk for over 85 milliarder, eller litt over 70 prosent, resten kommer fra fiskeri. Og laksesuksessen bidrar naturligvis til et byks i selskapsverdier og privat rikdom for oppdrettsaktørene. På Kapitals siste liste over Norges 400 rikeste finnes nå 49 personer med en formue som i hovedsak er skapt gjennom sjømat – samtlige av dem er milliardærer. Også lenger ned på listen nærmer flere oppdrettere seg med søknader om adgang til milliardærklubben.
– Dette er en konsekvens av økt etterspørsel etter sjømat i verden samt av konsolideringen som har skjedd i oppdrettsnæringen. Kombinasjonen av høyere inntekter og stadig færre aktører gjør at formuene vokser og blir mer synlige. Før var det flere aktører med lavere inntekter – hvilket ikke var så synlig i samfunnet. Det er den enkle forklaringen, forteller sjømatanalytiker i Nordea, Finn-Arne Egeness, til Kapital.
Analytikeren peker på at konsolideringen har pågått de 10–15 siste årene – med akselererende effekt. Ulike globale nedturer har bidratt til å endre bransjen.
– Det er bare økonomiske kriser i markedet som har redusert etterspørselen etter sjømat. Spesielt har krisen i verdensøkonomien på 2000-tallet og finanskrisen vært utfordrende. Særlig den første krisen bidro til omstruktureringer i næringene, forteller Egeness.
Witzøe er laksekongen
Den aller største laksekongen av dem alle, Gustav Witzøe, etablerte SalMar på Frøya i 1991 etter å ha overtatt et konkursbo med en konsesjon for lakseoppdrett. I dag er 68-åringen Norges femte rikeste mann. Hans aksjer i SalMar er alene verd over 36 milliarder kroner, i tillegg har Witzøes imperium flere lukrative ben å stå på. På de siste fire årene har formuen hans mer enn doblet seg fra 18,5 til 45,6 milliarder, ifølge Kapitals beregninger.
Den nest største oppdrettskongen er John Fredriksen, som i hovedsak har tjent seg søkkrik på shipping og oljeservice. Likevel kommer en god del av formuen hans fra sjømatprodusenten Mowi, hvor han sitter på 14 prosent av aksjene. Felles for gigantene SalMar og Mowi er at de er resultat av mange oppkjøp av små aktører. Men størrelsen på selskapet, for ikke å si bankkontoen, er ingen garanti for suksess hvis man ikke har kontroll på biologien i sjøen rundt oppdrettsanleggene. Havbruk er å balansere på en avgrunn, der massedød og fiasko truer om man trår feil eller om naturen brått byr på noe uventet.
– For oss står laksen i sentrum, og lykkes vi med biologien, kommer de gode resultatene. Oppskriften for oss har vært en kombinasjon av egen vekst og strukturelle grep, og ikke minst 1.800 medarbeidere med enestående vilje og evne til å sørge for bærekraftig vekst og kostnadseffektiv drift, uttalte nylig Gustav Witzøe til Finansavisen. I samme artikkel konkluderer avisen med at Witzøe knuser Fredriksen på avkastning på laksevirksomhet de siste ti årene. Men hva skiller de beste fra de nest beste? Sjømatanalytikeren svarer slik:
– Fundamentet for alle er den biologiske produksjonen i sjøen. Så har selskapenes fokus utviklet seg litt forskjellig; noen har satset på foredlingsanlegg og et stort salgsapparat, inkludert markeds- og produktutvikling. Andre selger fisken sin og stopper der. I stedet velger noen av disse selskapene for eksempel heller å satse på å utvikle egne brønnbåter eller å produsere sitt eget fiskefôr.
Og apropos salg av fisken, laks har ofte blitt brukt som en brikke i det storpolitiske spillet, på en måte som har fått oppdrettere til å fortvile.
– Sjømat er en ekstremt global næring, som er avhengig av et velfungerende verdensmarked. Vi var bekymret i 2014 da russerne innførte importforbud på vestlige matvarer, særlig for sild, makrell, ørret og laks som hadde Russland som sitt viktigste marked. Samtidig ser man at handelsstrømmen over tid ser ut til å tilpasse seg handelsbarrierer. For eksempel har Færøyene, som ikke er påvirket av det russiske importforbudet, kanalisert mer av sin fisk til Russland, og dermed åpner andre markeder seg for norske produsenter som ikke får selge til Russland, sier Finn-Arne Egeness. Men også EU og Kina har stukket kjepper i hjulene, sistnevnte etter at etter at den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo ble tildelt Nobels fredspris i 2010. Vil noen ramme Norge, går de etter laksen.
Den nye oljen
Ingen oppdretter åpner lenger munnen uten å snakke om bærekraft. Dyrkjøpte erfaringer med lakselus, rømning, negativ påvirkning av havbunn og villfisk samt fiskefôr som kunne vært brukt til menneskemat i en verden som sulter, finner klangbunn hos en økende skare av folk som vil ramme næringen eller gå den etter i sømmene. Lite fenger så mye som budskap om at produktet som omtales som det reneste rene, i realiteten etterlater seg ødelagte fjorder og inneholder gift. Men selv om det kommer en krass bok eller dokumentar i ny og ne, mener næringen å ha støtte og ryggdekning i de etablerte forskermiljøene. Det finnes knapt en politiker med styringsambisjoner som vil dempe en bransje som er tenkt å skulle bidra til å brødfø nasjonen etter oljealderen.
Men for næringen ligger spøkelset om økte skatter der fortsatt. Skyhøy inntjening frister skattekåte politikere. Ifølge Per Grieg jr., styreleder og hovedeier i Grieg Seafood, kan man ikke være trygg på at forslaget om grunnrenteskatt, beskatning for bruken av norske fjorder, ikke dukker opp igjen.
– Jeg håper ikke det blir noe av, men Finansdepartementet er en stødig og langsiktig kraft i norsk politikk, så det er ikke sikkert at de gir opp så lett. Men i øyeblikket er det ikke politisk gehør for det. Det som kom til erstatning, nemlig produksjonsavgift, eller tonnasjeavgift, som betales til kommunene i hovedsak, er en mye bedre løsning.
– For du er enig i at dere skal betale noe for bruken av norske naturområder?
– Ja, jeg mener produksjonavgiften er en god løsning. Man kan se på det som en sjøtomt, og hva kan man bruke den tomten til? Hvis det er mulig å leie ut den tomten, så er jo det riktig å gjøre for samfunnet. Nå gjør man det jo på den måten at nye konsesjoner blir auksjonert ut, sier Grieg og holder frem:
– Men grunnrenteskatt er litt som å tenke seg at man skal gå tilbake i Oslos historie og si at alle som har fått billige tomter av kommunen eller kongen en gang i tiden nå skal betale en ressursavgift, fordi de i dag sitter på en verdifull tomt. Det blir helt feil. Det samme gjelder med bønder, kanskje de fikk land av kirken for 300 år siden, skal de nå betale en avgift til offentlige myndigheter, fordi de sitter på en ressurs?
Alle innsatsfaktorer i lakseoppdrett, med unntak av den lokaliteten, er det oppdretteren selv som kommer med, ifølge Grieg.
– Man sammenligner med vannkraft som er en slags monopolsituasjon, mens lakseoppdrett kan flyttes, det er en internasjonal virksomhet, og vi ser nå at trenden går mot investeringer i oppdrettsanlegg på land, fordi man har for lite egnet sjøareal.
Truet med å flagge ut
Nettopp å forlate Norge truet den omtalte Witzøe med gjennom VG i sommer, dersom de rødgrønne kom til å øke formuesskatten. Det fikk mange til å rase, fordi de mente Witzøe hadde bygget sin rikdom gjennom å få bruke norsk natur til å skape en sjømatgigant. Og nå truet han med å rømme landet med hele gevinsten! Slik helte han bensin på bålet i debatten om økte økonomiske forskjeller i Norge under høstens valgkamp, og flere mente han forærte Gahr Støre og Vedum en gavepakke.
Kapital har ikke bedt Per Grieg jr. om kommentar på formuesskatten, men Grieg svarer slik når vi spør om han mener det generelle omdømmet til fiskeoppdretterne står i stil med hvor betydningsfull næringen er blitt for Norge.
– Tilsynelatende ikke. Det er litt vanskelig å vite hva omdømmet vårt egentlig er. Jeg pleier å si at alle elsker laks, men det er ikke så mange som liker fiskeoppdrettere. Og hvorfor det? Hvis du reiser ut og møter fiskeoppdrettere, så finner du fantastiske mennesker som står på hele tiden og gir alt for virksomheten sin. Først og fremst fordi de driver med levende fisk i et miljø som de bryr seg om. Jeg tror alle våre medarbeidere føler et stort ansvar for å drive bærekraftig, og de gjør sitt beste. Så trivselen på arbeidsplassen, ansvarsfølelsen og lojaliteten er enorm.
– Men hvorfor er det da så få som liker fiskeoppdrettere?
– Vi erkjenner at vi har utfordringer å løse, og at vi må redusere avtrykket vårt og forbedre fiskevelferden. Hverdagen for oss handler mye om å få til dette. Men jeg tror at kanskje ikke alle har fått med seg at vi i høyeste grad tar utfordringene våre på alvor. Næringen profesjonaliseres mer og mer, og vi er et helt annet sted i dag enn for ti år siden, sier Grieg, som har vært styreleder i GSI, Global Salomon Initiative, en bærekraftorganisasjon med halvparten av verdens oppdrettere som medlemmer.
Enorme økonomiske ringvirkninger
Og kanskje befinner bransjen seg helt andre steder, også geografisk, om ytterligere ti år. Stabilt høy etterspørselsvekst siden 2015–2016, kombinert med at veksten i tilbud har flatet ut, har gitt en prisoppgang som har resultert i dagens høye lønnsomhet i næringen.
– Det er dette som driver interessen for å etablere oppdrett på land, slik som Atlantic Sapphire og Salmon Evolution, eller lenger til havs, slik som eksempelvis Salmar Aker Ocean skal gjøre, sier Nordea-analytiker Egeness.
– Vil hav og land overta for fjorder, tror du?
– Nei, det tradisjonelle oppdrettet vil fortsatt være bærebjelken i lakseproduksjon, men det er grunn til å tro at veksten kanskje vil bli enda større både off shore og på land. Samtidig kan man tenke seg et større samspill, sier Egeness og viser til den såkalte post-smolt-strategien: at man produserer større smolt på land før man setter dem ut i sjøen. Det kan gi mindre problemer med lus, og man vil kunne utnytte den maksimale biomassen man kan ha i sjøen enda bedre og slik øke produksjonsvolumene.
Tallknusere ved NTNU har beregnet samlet produksjonsverdi, inklusive ringvirkninger i annet næringsliv i 2020, til vel 300 milliarder kroner for en samlet sjømatnæring og viser sammenhenger mellom ulike næringer i et makrobilde. Ringvirkningseffektene kan bli enda større om man lykkes i å flytte oppdrettslaksen på land eller til havs.
– Det er ingen tvil om at sjømat har vært og er en meget viktig næring for Norge, og den kommer til å bli enda viktigere når vi ikke har de samme høye inntektene fra olje og gass som vi har i dag. Én ting er selve produksjonen, men på samme måte som olje og gass følges oppdrettsnæringen også av en enorm leverandørindustri, som vil være en viktig eksportnæring for Norge. Særlig hvis man lykkes med offshore- og landbaserte anlegg. Det ligger mye norsk teknologi bak satsningene til selskaper som Optimar, CFlow, MMC First Process, Arctec Aqua og Hypertermics, sier Egeness, som tidligere har spådd at fisk tar igjen olje i eksportverdi i 2050.
– Hvor sikker er du på den spådommen?
– Det kommer som en naturlig konsekvens av den gradvise veksten i etterspørsel etter sunne proteiner, samtidig med utfasingen av fossilt brennstoff.
På de neste sidene kan du lese om 49 personene – med samlet formue på 170 milliarder – som leder i jakten på den nye oljen.
