Et kullkraftverk ved Stortinget

Gjennom store deler av 1800-tallet var Christiania (etter hvert Kristiania, og deretter Oslo i 1925) i en bakevje i Europa, men etter hvert begynte byen å utvikle seg kraftig. Under høykonjunkturen på 1880- og 1890-tallet økte byens befolkning med hele 100.000 mennesker, og ved inngangen til 1900-tallet hadde byen 250.000 innbyggere – på et areal som stort sett begrenset seg til områdene innenfor dagens Ring 2.

Mørkt og kaldt var det selvsagt da også. Oppvarmingen skjedde ved hjelp av ved og koks, mens belysningen gjerne kom fra levende lys og gass- og parafinlamper.

Elektrisitet var fremtiden.

I 1877 ble det aller første kraftverket i Norge tatt i bruk – i Fredrikstad. Thomas Edison tok ikke patent på lyspæren før to år senere, så i begynnelsen ble lyset generert ved å lede strøm gjennom to kullstaver som stadig måtte justeres. I 1890 ble Hammerfest den første byen med elektriske glødelamper, før Oslo endelig kom i gang med buelamper to år senere.

Anstendigheten fulgte lyset

For det var da, 13. desember 1892, at Christiania Elektricitetsværks dampstasjon sto ferdig – et kullkraftverk som forsynte byens sentrum med elektrisk lys.

Det var kommunens tekniske direktør, Knut Bryn, som hadde overbevist bystyret om investeringen etter å ha vært på to studieturer ut av Norge.

Aftenposten rapporterte:

“Utover ettermiddagen begynte folk å samle seg. Snart bølget det av mennesker i gatene. Noen stod i klynger og ventet, trosset kulde og sur tåke, stampet med føttene og kikket på klokken. Endelig kvart over fem glimtet de øverste buelampene, og snart skinte hele Karl Johan. Begeistrede utrop hørtes, og folk spaserte opprømt i elektrisk belysning.”

Ifølge antikvar Bengt Lifoss, som er sitert av Byantikvaren, ble sentrumsgatene nå et sted “hvor også ‘anstendige’ borgere kunne ferdes etter mørkets frembrudd”.

De tre kullfyrte dampmaskinene i Rosenkrantz’ gate 14 drev et likestrømsanlegg på 240 volt med en generatoreffekt på 900 kW, og var importert fra Tyskland. Ifølge Byantikvaren ble det en hel del støy og forurensning, og det ble påstått at stempelslagene kunne høres via Karl Johan og helt opp i Grensen. Likevel var det helt nødvendig å bygge kraftverket tett innpå der hvor strømmen skulle brukes. Det produserte likestrøm, og greide ikke å forsyne kunder som lå lenger unna enn 1,2 kilometer.

Arkitekt Holm H. Munthe var ansatt hos Byarkitekten. Han tegnet den opprinnelige kraftstasjonen i en mektig og borglignende middelalderstil.

I en omfattende registrering av eiendommer i Kvadraturen fra 1996 omtales bygget slik:

“Bygningene er oppført i nyromansk stil. Vinduer og porter har stikkbuer, og det er blinde dvergarkader oppe ved takgesimsen. Fasadematerialet er tegl, som vanlig var for industribygg oppført på denne tiden, og fasaden er artikulert i murverket og ved vinduenes og dørenes utforming. Den røde teglen er variert med border av sortglasserte teglsten.”

Historismen var populær rundt forrige århundreskifte, og man shoppet gjerne rundt i stilarter fra både antikken, renessansen og den mystiske og mørke middelalderen. Av en eller annen grunn var det sistnevnte stil som ble valgt til et bygg som skulle representere fremtiden.

“Middelalderpreget sees i fasadenes stramme og klare oppbygging. Bygningens hjørne og de fire hovedportene har alle fått et tårnlignende uttrykk. Hovedportalen på hjørnet er i huggen granitt og har en sluttsten prydet med byvåpenet.”

Elektrisk luksus

Byvåpen og påkostede fasader var imidlertid ikke helt skivebom, for elektrisk strøm var omtrent like eksklusivt på 1890-tallet som bredbånd på 1990-tallet. I 1893 skal prisen på 1 kilowattime (kWh) ha vært svimlende 75 øre, altså nominelt det samme som i dag. Med dagens kroneverdi snakker vi imidlertid 62 kroner.

Ganske dyrt var det også å produsere strømmen: En kostnad på 42 øre pr. kWh da tilsvarer 35 kroner pr. kWh i dag.

Noen velstående folk og bedrifter tok seg likevel råd til luksusen, og i 1895 hadde Christiania Elektricitetsværk nærmere 500 abonnenter.

Etter hvert falt produksjonskostnadene, og flere kunder strømmet til. Det tok ikke veldig lang tid før en utbygging ble nødvendig, og i 1913 fikk Dampcentralen utseendet den har i dag.

Det var særlig utbyggingen av “elektrikken”, snart forkortet til “trikken”, som førte til økt strømforbruk. I 1894 kjørte Kristiania Elektriske Sporvei sine første blå trikker fra Jernbanetorget over Briskeby til Majorstuen, for øvrig den samme ruten som i dag. Raskt kom flere linjer. Dermed ble hestene pensjonert fra sporvognsarbeidet, og Kristiania satte i gang arbeidet med å løse strømforsyningsproblemet én gang for alle.

Og da Hammeren kraftverk i Maridalen sto ferdig som et av landets første vannkraftverk i 1900, ble det slått fast at byens kraftbehov var dekket i “overskuelig fremtid”. Seks aggregater på totalt 2,5 MW var en overflod av energi, mente man. I dag tilsvarer årsproduksjonen fra Hammeren kraftverk, som ennå er i bruk, cirka én dags strømforbruk i Oslo.

Oljebrenner

For kullkraftverket i Rosenkrantz’ gate var storhetstiden uansett over, og den ble kort. Med sin uhyre sentrale beliggenhet skulle man tro at bygget raskt ble et bytte for eiendomsutviklere allerede fra 1930-tallet og utover.

Istedenfor står Dampcentralen der som en teknisk installasjon den dag i dag, en såkalt spisslastsentral for fjernvarme.

På ekstra kalde dager, når temperaturen i vannet som varmes opp fra søppelforbrenningen på Haraldrud og Mortensrud ikke blir høy nok, trår Vika varmesentral til med litt ekstra energi. Helst strøm, men også ved brenning av bioolje om det trengs. 100 meter fra Stortinget.