Har gjort Norges nest rikeste kommune til en turistperle

– Austevoll er vel Norges største eller nest største fiskerikommune, og det er den nest rikeste kommunen i Norge. Jeg tror drivkraften er at det er et samfunn som jobber og er opptatt av at det skal være bra og skikkelig. Her gjør vi ikke noe halvveis, det får vi ingenting igjen for. Ingen tar snarveier, alle tør å satse, og de går all in og får det til. Og noen ganger får de det ikke til, men de kommer seg på beina igjen, smiler Ørjan Johannessen.

Sammen med sin kone Cecilie tar han imot Kapital i nybygd hus, tronende på et høydedrag over det lille tettstedet Bekkjarvik, der de bor med sin syv år gamle datter.

Vi befinner oss på øya Selbjørn, en kort fergetur fra Bergen i retning Haugesund. Det frodige øyriket rundt er mer kjent som en portal til alt som befinner seg under enn over vann, hvilket gjør det til et økonomisk mekka for fiskerinæringen. Men det finnes minst ett åpenbart unntak: Ørjan Johannessen og hans kulinariske ferdigheter.

Ørjan ble landskjent da han vant den prestisjetunge kokkekonkurransen Bocuse d’Or i Lyon i 2015. Han og tvillingbroren Arnt ble født i 1985 og er vokst opp på Bekkjarvik Gjestgiveri, som foreldrene Asta og Øystein har drevet siden 1982. Foreldrene leide først huset, men to år senere kjøpte de det av Knut og Asta Lundekvam, foreldrene til den tidligere fotballstjernen Claus Lundekvam. Den gang hadde gjestgiveriet 13 rom, og toalettfasiliteter og bad på gangen. Til sammenligning kan familien Johannessen i dag tilby overnatting i 48 rom fordelt på tre bygg.

Asta er stadig sjef for gjestgiveriet, mens Knut har valgt å trekke seg noe tilbake så en ny generasjon får ansvaret. De har også datteren Regine, yngre enn Arnt og Ørjan, som også er knyttet til familiebedriften.

Om foreldrene er arbeidsomme mennesker, holder ikke Ørjan Johannessen – eller hans kone – et lavere aktivitetsnivå. Sammen med tvillingbroren driver Ørjan restauranten på gjestgiveriet, i tillegg til å være eier av tre restauranter; en i Bekkjarvik, en på Geilo og en i Bergen. 

Når han først har ferie, involverer også det arbeid. Hvert år er han dommer i en viktig matkonkurranse luksushotellene Constance Belle Mage Plage og Constance Prince Maurice arrangerer på Mauritius. Da har han også ansvaret for en stor gallamiddag, i år med blant annet norsk skrei på menyen. Som gjenytelse blir hans lille familie også invitert med på reisen.

– Forhåpentligvis får vi betalt i markedsføring til slutt

Nå bygger Ørjan et nytt hotell på høyden over gjestgiveriet, der han vil åpne en skikkelig gourmetrestaurant.

Etter at han vant Bocuse d’Or har det vært åpenbart for alle at han er en mann med høyt ambisjonsnivå, men formatet på gjestgiveriets restaurant har gjort det vanskelig å strekke seg etter Michelin-stjerner og lignende utmerkelser. Selv om han ikke vil si det med rene ord, har han tydelige håp for den nye restauranten.

– Det blir cirka 25–30 sitteplasser med fokus på smak, teknikk, god service og mange retter. Det blir høye ambisjoner, så får vi se hvor langt det strekker seg. Jeg håper og tror at hvis vi gjør det jeg har tenkt med både mat, service, nyskapning, interiør, design og vin, så sier det seg selv hvor man vil hen. Vi investerer mye tid og penger i noe vi vet vi aldri kommer til å få betalt for, men forhåpentligvis får vi betalt i markedsføring til slutt.

PR er viktig for Ørjan. Da han vant Bocuse d’Or i Lyon og ble intervjuet “overalt”, passet han alltid på å trekke frem navnet Bekkjarvik i enhver sammenheng, og det er i dag blitt et betydelig merkenavn.

– Vi har markedsført oss mot Bekkjarvik helt siden vi begynte å jobbe mot Bocuse d’Or i 2011/2012. Alt jeg gjorde og alt jeg sa til mediene den gangen handlet om Bekkjarvik, og det har lønnet seg veldig. Det har selvfølgelig ikke skapt Bekkjarvik uten alle de andre, men markedsføringen av navnet for å få folk til å vite hvor det er har vært viktig gjennom den kanalen. Utviklingen av Bekkjarvik og båthavna har vært et dralass, blant annet sammen med Inge Halstensen.

Her kommer vi nærmere inn på fellesskapet i Austevoll. Halstensen tilhører kommunens rikeste familier, og i 2020 hadde rederiet K. Halstensen sitt beste år noensinne, med driftsinntekter på hele 481 millioner kroner. Det er Inges sønn Christian som i dag leder familiebedriften og dermed representerer femte generasjon, mens den 77 år gamle patriarken, fiskeribautaen og ekspolitikeren kan vie seg til turismeprosjekter i hjembygda som han brenner helhjertet for.

– Alt var hellighet og glede i Bekkjarvik, men i mars 1958 skjønte vi at dette rike sildefiskeriet som ingen trodde kunne ta en ende, faktisk var på vei ned, sier Inge Halstensen. 

– Et år etterpå skjønte vi hvor ille det kunne bli, da hele flåten på Austevoll kom hjem etter tre måneder på havet uten en sild. Min oldefar og bestefar og far hadde bygd opp driften med sildesalteri, tønnefabrikasjon, og til og med gårdsbruk, men så ble hele dette sildesamfunnet stående i bero.

Over en porsjon fiskesuppe

Det tok syv år, eventuelt uår, før optimismen vendte tilbake til Bekkjarvik.

I 1965 kom ny teknologi og et større engasjement fra myndighetene som sakte, men sikkert førte til bedre tider, og rederiet vokste med årene på seg nye muskler. Fundert på ny suksess begynte også utviklingen vi ser av dagens Bekkjarvik for alvor i 1995.

– Jeg husker vår gamle revisor spurte hva vi skulle gjøre med all den gamle bygningsmassen, det er jo så dyrt å rive den. Det var før kystkulturreformasjonen kom, så ingen hadde reagert om vi rev alle bygningene den gangen, sier Halstensen, som på dette tidspunktet henvendte seg til ekteparet Johannessen.

– De hadde hånd om denne bygningen her, mens alt det andre var i vår familie, forteller han over en porsjon fiskesuppe i gjestgiveriets lyse, innbydende spisesal. 

– Det var en tremenning av meg som opprinnelig satt med eiendommen her, moren til Claus Lundekvam. Heldigvis skjønte hun at hun ikke kunne drive selv, og måtte få inn kompetente folk. Da hun først solgte, var hun så svineheldig at hun solgte til Johannessen. Helt ufattelig. Så fikk de tvillinger, og de var jo ikke inne i bildet i 1995, men vi skjønte litt utpå 2000-tallet at her var det ting på gang. Så vi stoppet alle planer om å rive og snakket med Asta om at hun fikk tenke på om hun kunne bruke noe av det.

Det kunne hun.

– Inge hadde seks leiligheter i den gamle tønnefabrikken som han kunne gjøre klar hvis vi ville ha flere rom, forteller Ørjan om det første av gjestgiveriets nybygg, knappe hundre meter fra hovedhuset. 

– Vi var litt usikre på om det var marked for det, men det ble fort fylt opp. Vi så at det var hyggelig å ha rom der borte, og så kom Halstensen på banen igjen og sa han kunne gjøre resten av tønnefabrikken om til leiligheter hvis vi var interessert. Nå er det vel 30 enheter der borte. Vi fikk et helt annet marked på kurs og konferanse, og sammen med Halstensen og Bekkjarvik Vel og alle som jobbet her, fikk vi gjort om senteret, og havnen ble tilrettelagt for småbåtturisme. Det var noen båter før i tiden, men nesten ingen på sommeren.

Med tanke på dagens Bekkjarvik er det litt vanskelig å se for seg. Halstensen har bygd to nye havner og utvidet det lille lokalsamfunnets strandlinje, blant annet med en nylig anlagt strandpromenade, for å møte et stadig økende behov for fritids- og overnattingstilbud.

– Det var fullt hele tiden da vi flyttet hjem i 2015, og da hev Inge seg rundt og bygde ny havn. Så ble det fullt der hele tiden, så nå har han bygd en til, sier Cecilie Johannessen.

Hun tok ansvaret for Smakeriet Burgerbar vis-à-vis gjestgiveriet da de åpnet i 2016. 

– Det hadde vært en kro som manglet en skikkelig identitet, noe som gjør det vanskelig å drive på en god måte, og det var ingen som dreiv det en periode. Siden vi ikke fikk noe bra takeaway-mat, tenkte vi at vi kunne gjøre det selv.

Nå handler alt om det nye hotellet

Det siste året har Cecilie og Ørjan åpnet to nye restauranter, Smakeriet Beefbar på Geilo, og Smakeriet Bistrobar i hjertet av Bergen. Begge restaurantene markedsføres med tanke på å få flere gjester ut til Bekkjarvik, som er og blir navet for virksomheten der moren Asta stadig er sjef, mens faren Øystein har trukket seg tilbake. 

Alt begynner og slutter med gjestgiveriet, forsikrer Ørjan.

Han og Cecilie har ingen planer om videre utvidelse andre steder i landet. Nå handler det om det nye hotellet og selvsagt også Ørjans gourmetrestaurant i samme bygg, som vil være viktig for totaltilbudet deres i Bekkjarvik.

– Vi trengte flere rom her ute. I 2012 kjøpte vi et gammelt sykehjem, et forferdelig stygt bygg, men det var en flott tomt. Vi gikk igjennom det i familierådet og sa vi kunne kjøpe denne tomten av kommunen for 12 millioner. Spørsmålet om hva vi skulle med det ble stilt, men svaret ble at det får fremtiden vise. I tilfelle vi får anledning til å bygge en gang, så har vi iallfall tomten, forteller Ørjan.

Og nå er altså tiden inne.

– Det har mørnet seg i fire–fem år, siden 2017. Vi fikk en arkitekt som heter Ajas Mellbye fra Mellbye Arkitekter i Oslo, som tegnet et helt fantastisk bygg. Da handlet det om å finne finansiering på cirka 30 prosent av pengene, og vi traff Leif Trygve Nilsen på Stord som har drevet med innkvartering der. Han ble med på eiersiden på eiendommene, så måtte vi selvfølgelig spørre en hyggelig bank, og det ble SR-Bank som ville være med og hadde troen på at dette kunne bli bra. De hadde sett på tallene våre gjennom årene, og selv om det har vært pandemi og alt, hadde vi et konsept som de trodde på. Nå er spaden i jorden, og vi har fått LAB som entreprenør.

Rommene på det nye hotellet vil få en høyere standard enn på gjestgiveriet. Ørjan håper dessuten å tilby frokostservering på rommene, og vil ha fri minibar eller en flaske champagne å by gjestene hvis det lar seg gjøre.

– Vi skal også ha et akademi eller et utviklingssenter, der vi kan kurse privatpersoner. Det kan være vinkurs, det kan være bedrifter som ønsker teambuilding eller faglig påfyll, det kan være bransjer som trenger utvikling av sine produkter. Hele hotellet handler om neste generasjon, om bærekraft, om øya vår, om det å være frempå. Det gjør restauranten også, sier Ørjan og presiserer at Halstensen-familien i akkurat dette tilfellet ikke er involvert.

Inge Halstensen kan fortelle at hver gang rederiet har planer om å renovere et bygg, står Asta Johannessen klar med kontrakten. Det innebærer at Bekkjarvik Gjestgiveri råder over flere bygg som inneholder overnattingsrom og kurs- og konferansemuligheter. Kapasiteten er høy for et såpass lite sted, men så kommer da også turistene. 

Det var nok ikke mulig for så mange å se Bekkjarvik som en kommende turistmagnet på 1990-tallet, men målrettet arbeid og opprustning av den gamle bygningsmassen og bevaring av kystkulturen, koblet med kokkekunst og gjestgiveriets hjemmekoselige atmosfære, har gitt resultater.

Falsk beskjedenhet

– For oss har det vært en festreise, sier Halstensen. 

– Vi har jo vært opptatt med fiskeriet, så vi kan overhodet ikke si at vi har dratt i gang dette her.

All falsk beskjedenhet til tross er det ikke tvil om at han og familien har bidratt med mye for utviklingen av den lille bygda. Halstensen-penger har bidratt til å bedre infrastrukturen, og Bekkjarvik har fått et moderne kjøpesenter, Torget. Her finnes Vinmonopolet, Volvat Legesenter og forskjellige butikker, noen få av dem kjedebutikker, men med en hovedvekt på “unike” forretninger, som da også har vært et poeng.

– Det er veldig gøy å bo på en sånn plass, synes Ørjan Johannessen. 

– Vi drar hverandre, alle heier på hverandre, og det er lite jantelov. Jeg føler at folk er stolte over å være fra Austevoll. Vi har skapt noe i lag alle sammen. Om det er offshorefiske eller hoteller eller hva det er, så er det et samfunn som jobber sammen og en kommune som er grei å ha med å gjøre og tar raske avgjørelser.

Han understreker at han er opptatt av å skape verdier, og at de skal være varige.

– Nå har vi litt flere steder, men felles for alle er at man vil ha steder som folk kan nyte, som er ukompliserte. Bortsett fra den ene restauranten vi skal lage da, men det er jo på grunn av mitt ego. Folk skal kose seg, og vi skal bidra til at det blir profesjonalitet i bransjen, til at det blir kvalitet. Vi prøver å gjøre så godt vi kan, sammen med våre ansatte. Man er avhengig av å lære opp folk og skape et bra team. Det er derfor vi har ti lærlinger på kjøkkenet på gjestgiveriet.

– Business-siden er også interessant. Det er veldig kjekt å se resultater og tall, å se hva noe man putter på en tallerken kan generere i form av utvikling og økonomi.

– Da tenker du på hva pengene kan brukes til av videre utvikling, det er ikke så mye for egen lomme?

– Selvfølgelig må det jo dryppe litt på oss, men vi skraper ikke sekken og putter alt i lomma. Det gjør vi aldri. Vi passer på at tingene går bra og er bærekraftige lenge. Så kommer man til et punkt hvor man er eldre og kanskje vil selge, men da har man iallfall skapt et grunnlag for den neste som skal drive det. Det tenker vi ikke på ennå, for det er så veldig lenge til. Vi har nettopp begynt.

En symbiose

Forutsetningene er til stede for videre suksess, og Halstensen-familiens bidrag har hatt mye å si. Du kunne neppe funnet en person sterkere knyttet til Bekkjarvik enn Inge, og med utbygging av nye havner og strandpromenade, ser han lenger enn gjestgiveriet ved å tilrettelegge for økt turisme. 

– Eller?

– Jo, men det er for å støtte Johannessen-familien også. De kom fra en situasjon med ingenting, kan du si, de begynte på scratch, og vi følte at med så mye god kompetanse som de satt med så var det vesentlig at ikke kapital skulle være et problem. Det har vært en symbiose. Vi har noenlunde kunnet dekke kostnadene, så det er greit nok, sier han beskjedent.

– Det virker som det er utrolig mange driftige mennesker i Bekkjarvik og i Austevoll kommune generelt. Veldig mange drar i samme retning og lykkes veldig godt. Hvorfor?

– Jeg merker at vi blir heiet på. Vi må oppføre oss sånn noenlunde selvfølgelig, men det vi gjør her ute på bygda skaper masse gode følelser. Vi har ikke den misunnelsen som holder igjen utviklingen. Vi er født etter Adam hele gjengen og er vel ikke annerledes enn alle andre, men det er bra aksept for at litt drive er flott. Men vi kjører gamle biler og flotter oss ikke. Det er bevisst.

– Ørjan kjører Porsche.

– Ja, men han er så flink at han blir tilgitt allikevel, ler Halstensen. 

– Ørjan imponerer oss litt. Det er mange som er flinke kokker, men det er ikke veldig mange av dem som er flinke forretningsfolk. Ørjan har gjort endel som er ganske spennende, også utenom Bekkjarvik. Geilo og Bergen, og dette hotellet er skikkelig spennende. Vi synes det er fint å få et selskap til som begynner å utvikle bygda, i stedet for å bare inspirere oss. Vi føler at vi ikke har hele trykket på våre skuldre, og det liker vi.

– Hva synes du om Ørjan som kokk?

– Som kokk er han kjempeflott.

– Har du tro på at han kan få Michelinstjerner?

– Det har ikke vi peiling på, men det kan han nok klare. Han får av og til besøk fra flotte kokker fra rundt i verden, og da blir de kanskje skuffet, men nå satser han på det segmentet. Jeg fant en restaurant borti Skottland. Vi driver jo fiskeri, og på nordvestsiden av Skottland, mot Hebridene, der lå en bukt som heter Ullapool, og midt inni der var en holme, og utpå den holmen var det et gammalt, illeluktende sauehus, et lite småbruk. Så er det en litt sprø kokk som kjøper det huset og sier at hit skal verden komme. Hun får etter hvert omtale i de mest eksklusive matmagasinene, og det er latterlig, men forretningsfolk på Manhattan, de skal fortelle hverandre at de har vært i Ullapool og spist. Så der kom de altså, helt ut i bushen, det var en greie for dem. Det kan godt hende at Bekkjarvik også er en sånn bush, sier Halstensen og flirer.

Austevoll på sitt beste

– Da han begynte på denne reisen med Bocuse d’Or, så jeg Austevoll-samfunnet på sitt beste. Det koster jo skjorta å konsentrere seg om den jobben i flere år sånn som han gjorde. Første gang ble han nummer fem, og i mange lokalsamfunn kunne man dratt på det og sagt “ja, ja, han er flink til å lage mat, men …”, og så prøver han igjen og så vinner han. Da tenkte jeg vi fikk håpe at samfunnet her tåler dette, og det var en enorm respons. På torget her nede har vi cirka tusen kvadratmeter, og det var stappfullt ute i fellesarealene, folk var så opprømte og glade, og da skjønte jeg at vi skulle heie frem de som tør og som har ambisjoner og potensial. Det imponerte meg, og det er ingen som rister på hodet av det nye prosjektet.

Inge Halstensen har et veldig personlig engasjement i Johannessen-familien og turismen på øya generelt, men hvordan er det med hans barn igjen, er de like entusiastiske?

– Nja, vi er en generasjonsbedrift, jeg er nummer fire, og mine to tvillingsønner er nummer fem, og nå er vi seks generasjoner. Det ser ut som vi skal fungere brukbart gjennom seks generasjoner. Vi får jo en flying start. Du blir innpodet fra du er liten at her får du en start i livet ditt, opparbeidet gjennom fire–fem generasjoner, du kan bli den siste, eller du kan føre det videre. Så er det slik at Halstensene kanskje ikke var så kloke i begynnelsen, men de har giftet seg oppover hver gang. Vi har vært flinke til å finne oss kloke koner.

– Og det kommer marginalt klokere barn for hvert ledd?

– Ja, jeg synes jeg ser det, sier Halstensen med en latter uten å svare på spørsmålet om hva hans barn vil gjøre for turismen i Bekkjarvik. 

Men vel vitende om hva fjerde generasjon har bygd opp, vil neppe femte generasjon bygge ned. Det er nok liv laget for Bekkjarvik også i årene som kommer.

Denne saken ble først publisert i Kapital uke 33.