Arvesølvet

– Ingen har blitt rike på Theodor Kittelsen. Ei heller farfar selv. De som sikret seg de beste bildene mens han fortsatt levde, har nok tjent noen slanter, men de var gjerne formuende fra før, sier Per Theodor Kittelsen.

Han er sønnesønn av maler, tegnekunstner og forfatter Theodor Kittelsen, spesielt kjent for sine folkekjære tegninger til Asbjørnsen og Moes eventyr og stemningsfulle malerier av folk og troll, mytiske vesener, dyr og landskap.

I oktober 2020 ble et av Kittelsens verker, Andersnatten, solgt for 14 millioner kroner hos Blomqvist i Oslo. Det er den høyeste prisen som er klubbet inn for et norsk kunstverk på auksjon i Norge. Med det tangerte kunstneren sin egen rekord fra to år tidligere, da Guldhornet ble kjøpt av investor Christen Sveaas for 12,8 millioner kroner etter en hard budkamp mot rederarvingen Petter Olsen.

Selv kjempet Kittelsen mot fattigdom store deler av sitt liv. Og da han døde i 1914, knapt 57 år gammel, var det heller ikke mye igjen til arvingene. De fleste av hans verker ble solgt unna underveis for å sikre mat på bordet og holde kreditorene unna.

– Farfar har blitt veldig populær med årene. Han var også populær mens han levde, men det var ikke de samme prisene den gang. Han fikk 900 kroner for Guldhornet i 1903. Det sier jo sitt. I dag sitter vi igjen med noen skisser som farmor plukket opp fra papirkurven. Hun arvet også noen malerier, men de har fått nye eiere. Farfar etterlot seg ni barn. Det var en kamp.

Ingen overflod

Theodor Kittelsens etterkommere er langt fra alene om å bli avspist med smuler. Kapital har dukket ned i arven etter flere av landets største kunstnere. Og konklusjonen er klar: Kulturskattene de har etterlatt seg er enorme, men noen overflod av penger er det ikke igjen til barn og barnebarn. Flere av Norges største malere, skulptører og komponister har gitt hele arven til kommunen de tilhørte mens de levde, det vil si verdier for flere milliarder kroner til sammen. Også arvingene etter flere av landets mest kjente forfattere sitter igjen med lite eller ingenting. Flere av dem har riktignok blitt skjenket både originalverk og rettigheter, men ettersom både forlag, illustratører og komponister med flere skal ha sin bit av kaken, blir inntektene heller beskjedne. En forfatters etterkommere honoreres normalt med 13 prosent royalty av bokhandelprisen for de første 3.000 solgte eksemplarene, og 15 prosent for salg ut over dette. Er boken illustrert av en annen, deles summen på to. Som regel er det ofte flere arvinger inne i bildet også, hvilket gjør brøken enda mindre.

Et paradoks

Per Theodor Kittelsen har bodd store deler livet i Canada. Han kom til Norge først som arbeidssøkende 61-åring for noen år siden, og jobber i dag som vekter på Lysaker i Bærum. I tillegg har han tatt endel av jobben med å forvalte arven etter sin berømte farfar i form av å lage nyutgivelser av flere bøker. Blant annet har han oversatt både Svartedauen, som består av 15 dikt illustrert med 45 tegninger, samt kunstnernes selvbiografi Folk og Troll, til engelsk. Han har også redesignet begge med fargebilder.

– Hva får du for det?

– Ikke mye. Det er et hyggelig sideprosjekt, sier han.

Kittelsen mener det er et paradoks at arven han og andre etterkommere etter landets største kunstnere sitter igjen med er forsvinnende liten. Samtidig aksepterer han det fullt ut.

– Ja, det er nå slik det er. Farfar levde av å formidle kunst. Det var hans levebrød, på lik linje med ethvert annet arbeid. Vi skulle gjerne sittet på mer av kunsten hans, men forstår samtidig at han, og senere farmor, måtte selge unna for å overleve. Det var ikke slik at de selv kunne bestemme hva de ønsket å selge og hva de ville beholde. Til det hadde de for lite.

I særstilling

Heller ikke Gustav Vigeland levde et liv i overflod. Han er kjent som Norges mest berømte billedhugger gjennom tidene, og inntar en særstilling i kraft av sin produktivitet, med til sammen ca. 1.600 skulpturer, 12.000 tegninger og 420 tresnitt, men en like heldig hånd med økonomien hadde kunstneren ikke.

– Vigeland var enormt kreativ, men det var vanskelig å tjene penger som billedhugger i Norge på denne tiden. I mange år var han lutfattig, forteller konservator Guri Skuggen ved Vigelandmuseet.

Utover på 1900-tallet bedret imidlertid situasjonen seg noe, og i 1921 inngikk Vigeland en kontrakt med Oslo kommune som innebar at skulptøren fikk atelier, bolig og et fremtidig museum. Til gjengjeld sikret Oslo kommune seg rettighetene til alle hans verker, også fremtidige. Ja, kort sagt hele arven, som etter det Kapital erfarer er verdt flere hundre millioner kroner i dag. Om ikke mer.

– Hans etterkommere fikk ingenting?

– Nei, det stemmer, bekrefter Skuggen.

Tvert avvist

Gustav Vigeland var nemlig ikke en familiens mann. Han fikk to barn, en datter og en sønn, men dem hadde han tilnærmet ingen kontakt med mens han levde. Ekteskapet med deres mor, Laura, var nemlig proforma. Hun hadde havnet i “uløkka”, som det het den gangen, og trengte vigselspapirer for anstendighetens skyld. Dagen de ble gift, ble det samtidig laget en kontrakt der avtalen var at de to skulle skille lag. Og slik ble det. Vigeland hadde nemlig forelsket seg i den vakre tenåringen Inga i stedet. Datteren tok siden kontakt et par ganger fordi hun trengte økonomisk hjelp, men ble avvist.

Siden ble Vigeland både anerkjent og populær. Han tjente ikke så mye mens han levde, men verkene hans ble mye verdt med årene. Så da kunstneren døde i 1943, kom etterkommerne ikke overraskende på banen og krevde sin rettmessige del av arven.

– Vigeland selv ønsket at alt skulle gå til Oslo kommune. Barna hans hadde likevel krav på noe, sier Skuggen.

Det endte med et rettslig oppgjør. Her ble datteren Else og sønnen Alf Gustav tilkjent til sammen åtte originale gipsskulpturer, samt en økonomisk kompensasjon. Oslo kommune fikk alt annet.

– Vigeland junior mente at han var i sin rett til å støpe nye utgaver av skulpturene han arvet. Det var han selvsagt ikke. Han gjorde det likevel, og av den grunn finnes det i dag flere urettmessige avstøpninger, blant annet av Sinnataggen, rundt i markedet. De har ikke de samme verdiene som originalene, men han tjente nok noen kroner på dette likevel, forteller Skuggen.

Flere titalls milliarder

I motsetning til Vigeland etterlot ikke Edvard Munch seg noen barn. Som en av verdens mest berømte kunstnere var det likevel ingen liten arv som var igjen etter billedkunstneren da han døde i 1944. Uten direkte arvinger skrev Munch i sitt testament at han ønsket at Oslo kommune skulle få alle hans kunstverk og tegninger. Det omfatter rundt 1.100 malerier, 15.500 grafiske blad, 4.700 tegninger og seks skulpturer, hans grafiske trykkplater, foruten endel andre gjenstander. Disse inngår i dag i samlingene til det splitter nye Munchmuseet, som åpnet dørene i oktober i fjor, og utgjør mer enn halvparten av Munchs samlede produksjon. Nåverdien av hans gave er anslått til flere titalls milliarder kroner.

“Da Munch gikk bort, lå samlingen spredt utover eiendommen hans på Ekely, i uthus og atelierer, noen ganger til og med utendørs. Kanskje kunne man ikke engang snakke om en samling, men et dødsbo. Ettersom Munch ikke hadde noen arvinger som kunne ta vare på livsverket hans, gav han alt til Oslo kommune,” skriver Munch-museet på sine nettsider.

Trengende efterlatte

Et par fjerne slektninger fikk likevel “noe”. Munchs søster Inger Munch ble tilgodesett med 100.000 kroner, mens niesen Andrea Sophie Munch-Ellingsen fikk 40.000 kroner. Hun var datter av malerens bror, Peter-Andreas Munch. I tillegg satte Munch av 30.000 kroner til det han i sitt testament selv omtaler som “trengende kunstneres efterlatte”. Og selv om Oslo kommune arvet alle verkene, var det Munch-Ellingsen-familien som, sammen med Munchmuseet, forvaltet rettighetene til Edvard Munchs kunst frem til disse ble tilgjengeliggjort for alle i 2015. Dette fordi opphavsretten varer i kunstnernes levetid og 70 år etter utgangen av hans/hennes dødsår (les mer i faktaboks). Diverse royalties gav hvert år et millionbeløp til fordeling på arvingene og Munch-museet.

Om dette var Edvard Munchs ønske er heller tvilsomt. For som forfatter Ketil Bjørnstad, som har skrevet biografi om den verdenskjente kunstneren, tidligere har uttalt til VG:

– Edvard Munch følte seg forfulgt av Munch-Ellingsen-grenen av familien. Deres ustanselige pengekrav og ønsker om at han personlig skulle ta ansvaret for sin nieses barn, virket svært opprivende og forstyrrende for Munch.

Ikke kapasitet

Heller ikke Munchs navnebror, Edvard Grieg, hadde direkte etterkommere da han gikk bort. Han og kona Nina Grieg fikk en datter, men hun døde allerede ett år gammel.

– Grieg døde i 1907, og han testamenterte sine håndskrevne noter, artikler og kunstnerbrev, bøker, samt annet materiale til Bergen Offentlige Bibliotek, der disse nå er en viktig del av Grieg-samlingen, forteller konservator Monica Jangaard i Kode Kunstmuseer og komponisthjem.

Nina Grieg overtok Trollhaugen utenfor Bergen og satt på denne frem til 1919. Da hadde hun ikke lenger hverken økonomi eller kapasitet til å ta vare på eiendommen. Først forsøkte hun å overdra Trollhaugen til Fana kommune, som i dag er en del av Bergen kommune, men kommunen så seg ikke i stand til å overta.

– I stedet solgte Nina Grieg eiendommen til Edvard Griegs tremenning, skipsmegleren og skipsrederen Joachim Grieg. I 1923 forsøkte han igjen å gi bort Trollhaugen som en gave til kommunen, og denne gang fikk han ja. I 1928 åpnet Trollhaugen som museum, forteller Jangaard.

Det er ikke noe direkte slektskap mellom Edvard Grieg og familien som eier Grieg-gruppen. Joachim Griegs bror Halfdan Grieg ble etter hvert med i selskapet, og han er bestefar til Per Grieg jr., som nå har overlatt ledelsen av konsernet til sine barn.

Levde sparsommelig

Det finnes dog arvinger som har kommet noe bedre ut av oppgjøret, selv om det er vanskelig å få vite nøyaktig hvor mye og hva de sitter igjen med. Maleren Harald Sohlberg hadde en langt mindre produksjon enn for eksempel Munch, men også han måtte betale for livets opphold med sine bilder. Han etterlot seg imidlertid også flere originaler som hans kone Lilli Sohlberg arvet da maleren døde i 1935. Selv gikk Lilli Sohlberg bort drøyt 30 år senere.

Harald Sohlberg fikk statens kunstnerstipend like før han døde, og det betød at hans kone også fikk en liten enkepensjon. Men hun levde sparsommelig, og solgte ingen av mannens malerier, noe arvingene nyter godt av i dag. Prisen på Harald Sohlbergs kunst har skutt i taket de siste årene, noe Sothebys salg av “Den gamle Kapteinsgaard/Vintereftermiddag” for 32 millioner kroner i desember er et eksempel på. Bare Munch er dyrere enn Sohlberg.

Det er svært vanskelig å få vite noe om hvem som er selger og kjøper av verdifulle kunstverk. I de fleste tilfeller holdes dette nemlig skjult av auksjonshusene. Det er likevel grunn til å anta at det neppe var Sohlbergs arvinger som kunne glede seg over disse millionene.

Helt frem til 2005 kunne arvingene forvalte rettighetene til kopiering og annen bruk, og pengene som kom inn fra dette gikk til gravlegatet som opprettholdt graven til kunstneren og hans kone på Vår Frelsers Gravlund i Oslo.

Ga bort rettighetene

I likhet med flere av de andre kunstnerne valgte også Flåklypa-universets far, Kjell Aukrust, å overlate mye av forvaltningen av hans kulturarv til det offentlige. Aukrust og kona Kari, som ikke fikk egne barn, opprettet en stiftelse som skulle eie all kunst og alle rettighetene paret etterlot seg ved deres bortgang. Stiftelsen skulle ha to formål. Det ene var å hjelpe kommunen med driften av et Aukrust-museum kommunen skulle bygge. Det andre var å ta vare på rettighetene til arven, og prøve å tjene penger på den.

– Kortversjonen er at vi prøver å bringe Kjell Aukrusts kunst og forfatterskap til nye generasjoner av nordmenn, sier Aukrusts nevø og nærmeste etterkommer, Lars Espen Aukrust, som er stiftelsens styreleder.

Som Alvdal kommunes store sønn og stolthet ble det naturlig for Kjell også å involvere kommunen.

– Helt fra starten var Kjell og Kari opptatt av balansen i stiftelsen. Ingen skulle kunne bestemme helt alene. Derfor skulle det alltid være en representant fra Alvdal kommune i stiftelsen, det har vært ordføreren, og en fra familien. Det har vært meg, sier Aukrust.

I tillegg har stiftelsen også en juridisk rådgiver og en representant fra Nasjonalmuseet i styret. Nylig fikk de også med Per Valebrokk, som blant annet skal være ressursperson for stiftelsens satsning digitalt.

– Vi har et veldig sterkt og kompetent styre. Familien kan ikke bestemme noe alene, og det kan heller ikke kommunen, sier Aukrust.

Han forklarer at Aukrust-paret valgte stiftelsesmodellen fordi det tidligere har vært blandet erfaring med å gi kommuner kunstgaver, og trekker frem Munch som et eksempel.

Årelang strid

Kunsten som ekteparet Aukrust hadde, som er cirka 2.500 originale tegninger og et hundretalls akvareller og malerier, er gitt til stiftelsen, ifølge Aukrust-arvingen.

– Det samme er noen installasjoner som Kjell kalte Reodor Felgen-oppfinnelser. I tillegg til opphavsrettighetene. Særlig rettighetene tilknyttet Flåklypa-universet er spesielt verdifulle. Der får vi mye lisensinntekter, sier han.

Men verdifulle rettigheter kan fort skape stridigheter. I flere år kranglet stiftelsen og Caprino Filmsenter om disse. Bakgrunnen for krangelen var at Hunderfossen familiepark, etter avtale med stiftelsen, bygget en berg og dal-bane som de døpte Il Tempo Extra Gigante. Caprino mente de brøt opphavsretten deres fra filmen Flåklypa Grand Prix som Ivo Caprino og Kjell laget sammen på 1960-tallet. Saken endte i Høyesterett, hvor stiftelsen fikk medhold på alle punkter.

– Det var aldri noen tvil om at opprinnelsen på alle figurene og bilen var fra Kjell Aukrust, og at stiftelsen alene hadde rettighetene til disse. Men da Kjells tegninger og figurer ble laget som en animasjonsfilm, oppstod et nytt visuelt uttrykk, og noen rettigheter til dette visuelle uttrykket eier Caprino og Aukrust sammen, forklarer Aukrust. – Så lenge vi tar utgangspunkt i Kjells originaltegninger, er vi på trygg grunn.

Ny Flåklypa-film

Stiftelsen har en rekke partnerskap som de innhenter lisensinntekter fra. For eksempel finner du Reodor Felgens akevitt og Solans konjakk på Vinmonopolet, Egmonts Flåklypa-julehefter i butikken, og Flåklypa-attraksjoner i Hunderfossen. I tillegg eier Cappelen rettighetene til Aukrusts tekster, som gir stiftelsen royalties når bøker selges. Stiftelsen ønsker enda flere slike samarbeid.

Det er likevel i filmbransjen at det gjøres mest penger på Flåklypa-universet. Her lages nemlig egne, gjerne mer lukrative, avtaler pr. prosjekt, og ifølge Aukrust har de hatt i alt seks helaftens spillefilmer med høye besøkstall og tilsvarende gode inntekter. Nå samarbeider stiftelsen med selskapet Qvisten Animation om en ny serie på NRK til jul, samt ny spillefilm.

– Vi har fått Qvisten til å lage et helt nytt, visuelt uttrykk av figurene, som tar 100 prosent utgangspunkt i Kjells tegninger, og som er heleid av stiftelsen. Slik unngår vi den type problemstilling vi fikk med Caprino, sier en tydelig engasjert Aukrust-nevø.

– Hva får du selv igjen for alt dette arbeidet, sånn rent økonomisk?

– Jeg får ingenting for dette økonomisk, foruten et beskjedent styrehonorar.

– Du sitter ikke personlig på verdier eller tegninger fra Kjell?

– Ikke utover de små tingene jeg har fått av Kjell opp gjennom livet. Min far hadde endel som jeg arvet etter ham. Dermed sitter jeg på et antall tegninger og slikt, men jeg har ikke noe med hovedarven å gjøre. Da Kjell og Kari døde, gikk arven i sin helhet til stiftelsen.

Ikke til å bli rik av

At det er spillefilmer som gir mest inntekter kan Elin Prøysen, datter av Alf Prøysen, bekrefte. Siden den kjente og kjære visesangeren og forfatteren døde i 1970, er det hun og broren Ketil som har forvaltet arven. Elin Prøysen forteller at det hvert år ruller inn royalties fra blant annet boksalg, musikkutgivelser, teateroppsetninger og streaming. I tillegg har hun og ­ektemannen Egil Johansson, som er aktive ­musikere, i flere år turnert landet rundt med kjente og kjære Prøysen-viser. Dette er likevel ikke til å bli rik av, skal vi tro arvingen.

– Nei, det er jo mange som skal ha en bit av kaken. I fjor ble det vel rundt 300.000 kroner hver på meg og Ketil, forteller hun.

Elin Prøysen har et enkeltmannsforetak der det meste av rettighetsinntektene kommer inn. Det er hun som fordeler summen mellom seg og sin bror.

– Vi er enige om forvaltningen, samarbeider godt og stoler på hverandre, sier hun.

– Hva tjener dere mest på?

– Både bokforlag, musikkforlag og Tono står for jevne, årlige inntekter, men det er spillefilmene som gir størst inntekt isolert sett.

Som da den populære historien om Snekker Andersen og Julenissen gikk for fulle hus på norske kinoer for noen år siden.

– Den gang fikk vi et forskudd på rundt en halv million på deling. Da dette var tjent inn, fikk vi 13 prosent av netto billettinntekter.

Allemannseie

Elin Prøysen beskriver oppveksten med Alf Prøysen som far som alminnelig. Dog minnes hun at han var langt mer hjemme enn fedre flest på den tiden.

– Jeg husker lyden av klapring på skrivemaskinen både på dagtid, på kvelden og utover natten, forteller hun.

Det ble bygget en skrivestue til forfatteren på loftet hvor han kunne sitte for seg selv, men den ble sjelden brukt, ifølge datteren.

– Han sa en gang i et intervju at han ikke fikk til noe hvis han ikke hadde ungene rundt seg. Vi var nok til inspirasjon for ham, sier hun.

Det må de ha vært, for Alf Prøysen etterlot seg et både enormt, variert og mangesidig arbeid. Selv lenge etter hans død lever verkene videre, og forfatteren og visesangeren har på mange måter blitt allemannseie. Å skulle forvalte en slik arv er ingen enkel jobb, skal vi tro datteren.

– Nei. Det er mange som har en mening om hvordan ting skal gjøres.

Elin Prøysen har således måttet tåle hard kritikk fra flere hold. Blant annet har hun ved mange anledninger fått kjeft for å ha sett ned foten for noen nye melodier og misbruk av tekster.

– Det er nesten umulig å gjøre noe rett. Selv synes jeg vi har vært flinke til å gjøre materialet til pappa relevant også for dagens publikum.

Noe allerede nevnte Snekker Andersen og Julenissen er et godt eksempel på, ifølge Prøysen-arvingen.

– Ja. Der har man absolutt tatt seg kunstneriske friheter. Vi gav selskapet helt frie hender, og jeg synes den ble veldig bra.

Ikke store summen

Så bra synes hun den ble, at hun og broren har gitt selskapet Fantefilm enerett på å filmatisere historier fra Prøysens univers. Den vesle bygda som glømte at det var jul ble stor suksess i 2019. Og til jul blir det premiere på nok en film.

– Da kommer Teddybjørnens jul. Vi har lest manuset, og gleder oss veldig.

Avtalen gir Fantefilm opsjon til å produsere til sammen fem filmer og gjelder i seks år. For dette fikk Prøysen-arvingene 100.000 kroner. Om kontrakten forlenges, får de ytterligere 25.000 kroner pr. halvår.

– Det var ikke store summene?

– Nei, det kan du si. Men det gjelder jo bare opsjonen. Vi får egen avtale for hver ny film i tillegg. Penge ei seg sjøl er uansett ikke det viktigste, men å forvalte arven på en god måte. 

Derfor har Prøysens arvinger gitt bort mye originalmateriale i form av manuskripter til Nasjonalmuseet i Oslo, og inntektene fra kafeen, butikken og forestillingene ved Prøysenhuset, beliggende rett ved husmannsplassen der forfatteren vokste opp, går til Hedmark kommune. med unntak av vanlig royalty fra for eksempel boksalg. Da Elin Prøysen sammen med komponist Per Husby for noen år siden samlet alle farens viser i et storverk på fire bind, var det heller ikke for egen vinning.

– Nei, jeg ser mer på det som grunnforskning. Gjennom årene har jeg fått mange spørsmål om pappas viser. Nå foreligger alt komplett.

Ordnede forhold

Heller ikke for arvingene etter Thorbjørn Egner har det å kapitalisere på arven vært ønskelig. Tusenkunstneren var ikke bare forfatter, men også illustratør, billedkunstner, reklametegner, visedikter, komponist og lesebokredaktør. Repertoaret består således av et hundretalls sangtekster og melodier, der de kanskje mest kjente verkene er Karius og Baktus, Dyrene i Hakkebakkeskogen og Folk og røvere i Kardemomme by. Disse har satt uutslettelige avtrykk, og forespørslene fra folk som vil sette opp teaterstykker, lage filmer eller knytte de mange ulike figurene til egne produkter, har vært mange. De fleste har fått nei.

– Vår viktigste jobb er å ta vare på og formidle fars verker på best mulig måte, ikke å utnytte arven kommersielt, sier Bjørn Egner.

Han er den eldste av Egners barn, og forvalter de økonomiske og ideelle rettighetene til farens kunstneriske arv sammen med sine tre søsken. Firkløveret har organisert driften gjennom et eget aksjeselskap, der alle har sine definerte roller: Bjørn er styreleder, Turi har ansvaret for kontakten med forlaget Egmont, Harald er økonomiansvarlig, og Marit tar seg av korrespondansen med forlaget Cappelen Damm. Regnskapsføringen tar Haralds sønn Øystein seg av. Forvaltningen skjer i tråd med Kardemommeloven: “Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.”

– Vi sitter på en fjerdedel hver. Ellers har vi lagt det opp slik at antallet aksjer kan deles på tolv. På den måten kan eierskapet enkelt overføres til neste generasjon, forteller Egner.

– Dere har tenkt på alt?

– Ja. Ordnede forhold har vært viktig for oss.

Tett samarbeid

Til tross for at de sier nei til mye, har søsknene Egner hatt relativt god fortjeneste på arven sammenlignet med endel andre etterkommere. Siden etableringen i 2000 har selskapet oppnådd et samlet resultat før skatt på rett under 80 millioner kroner. De siste ti årene er det tatt ut utbytte på til sammen 33,5 millioner.

– Ja, det har jo blitt litt, konstaterer Bjørn Egner nøkternt.

Inntektene stammer i hovedsak fra godtgjørelser fra Thorbjørn Egners bøker, teateroppsetninger og tekster, både i Norge og utlandet. Animasjonsfilmen Dyrene i Hakkebakkeskogen fra 2016 har også bidratt godt. Det samme har Egners verden i Kristiansand Dyrepark, med en fullskala Kardemomme by og togreise gjennom Hakkebakkeskogen. Familien Egner får royalties både fra billettinntekter fra forestillingene og spin-off-effekter som selges her.

Far og sønn jobbet tett sammen da eventyrbyen på Sørlandet ble skapt for nærmere 30 år siden.

– Han laget modell i papp, jeg utarbeidet arbeidstegningene og var arkitekt. Far la ned første stein i parkens rekonstruksjon, men rakk ikke å se det ferdige resultatet før han døde. Jeg tror han ville vært stolt.

Fri barneoppdragelse

Å gjøre faren stolt er viktig for de fire arvingene. De var tross alt til stede da de fleste av farens verker ble til.

– Vi var prøvekaniner mer enn én gang, humrer Bjørn Egner.

Oppveksten i kunstnerkolonien på Ekely i Oslo beskriver han som lykkelig. Faren satt mye hjemme og arbeidet, og både kunstnerens egne barn og ungene i nabolaget løp inn og ut som de ønsket.

– Jeg har senere fått høre at det var så morsomt hos oss for der fikk man hoppe i sofaen. Vi hadde nok en relativt fri barneoppdragelse.

Å skrive bøker for de minste tok imidlertid Thorbjørn Egner på det fulle alvor. Han voktet over sitt arbeid, og var skeptisk til oppsetninger som kunne tolkes på en annen måte enn i boken.

– Det er korrekt. Derfor ønsker også vi at det som lages skal legges så tett opp mot originalene som mulig.

Thorbjørn Egner var skeptisk til å bruke verkene i reklame. Av den grunn sier også hans fire barn ofte nei til å utnytte økonomisk potensial.

– Ja. Vi går heller glipp av noen kroner enn å gi frislipp på fars verker.

Det magiske tallet

70 år er det magiske tallet for hvor lenge arvinger fortsatt kan forvalte og har rettighetene til en kunstnerisk arv. I år gjelder det blant annet arvingene etter Knut Hamsun, som ble født i 1859 og døde i 1952. Ved utgangen av det år vi nå er inne i “faller Hamsun i det fri”, som det heter på fagspråket.

– Det er fortsatt mye interesse for Knut Hamsun, og vi får jevnlig henvendelser om tillatelse til å bruke tekstene hans i alt fra teater til film og musikk, sier Kristine Hamsun. Hun er oldebarn av forfatteren og er også en av de som de siste årene har jobbet tett med både Hamsuns forlag Gyldendal og med direkte henvendelser.

Og hun tviler på at interessen for å bruke materialet vil endre seg etter nyttår – da man ikke lenger må henvende seg til hverken forlag eller familie for å kunne bruke Hamsuns tekster.

– Det blir spennende, men jeg tror ikke det. Vi har vært veldig åpne, og jeg vet ikke om noen tilfeller der vi har sagt nei.

– Men nå vil bruken av mye av materialet bli gratis. Det kan øke interessen kraftig?

– Ja, absolutt, men jeg tror ikke at det er honoraret som har satt en stopper for noen prosjekter tidligere, sier Hamsuns oldebarn. – Vi har satt pris på at kreative sjeler har hatt lyst til å bruke materialet på en seriøs måte, og jeg vil bli overrasket dersom det plutselig skulle bli veldig mye mer.

Teaterstykker og ønske om å sette musikk til Knut Hamsuns tekster er noen av forespørslene som kommer jevnlig. Men det som har gitt økonomisk størst utbytte til arvingene, er utenlandske forlags ønsker om å oversette Hamsun. De siste årene har også flere av bøkene blitt gitt ut som lydbøker.

Nørholm ved Grimstad er en annen del av Hamsuns arv, eiendommen som forfatteren kjøpte i 1918. Hovedhuset er nå privatbolig for et av Hamsuns oldebarn, men Dikterstuen ble i fjor åpnet for omvisninger. En strandeiendom på seks mål ble skilt ut fra Nørholm i 1959, og for et dusin år siden ble denne ifølge Nettavisen solgt for over 20 millioner kroner.