Postgiroapokalypsen

Hva er det første du tenker på hvis noen sier “Postgirobygget”? Folk i arbeidsfør alder ser nok for seg et mindre tøft band med ditto allsangfaktor, men eldre mennesker vil umiddelbart tenke på en brun koloss ved Oslo S. Eventuelt Oslo Ø, om man virkelig begynner å trekke på årene.

“POSTGIRO” lyste det i stramme, røde neonbokstaver lengst oppe på fasaden, men i forbindelse med en ombygging i 2003 var navnet blitt så belastet at bygget formelt skiftet navn til det mer upresise Posthuset, som det vel allerede fantes et bygg i byen som het.

En halv bydel forsvant

“Digitalisering” er ikke bare en floskel. I dag er det vanskelig å forestille seg at den manuelle håndteringen av datidens relativt få betalinger gjennom Posten gjorde det nødvendig å bygge en gigantisk høyblokk med plass til nesten 2.000 funksjonærer på en av byens mest sentrale tomter.

Men slik var det altså, da arkitekt Rolf Christian Krognes og hans team ble satt på saken i 1964.

Da var “saneringen” — et forskjønnende ord for utsletting — av det gamle Vaterland godt i gang. Boliger, butikker og ymse småindustri måtte vekk. Dette skulle bli et rent forretningsstrøk. Byggingen av T-banen forutsatte også at mye måtte rives. Det endelige vedtaket kom i 1959.

Skjeve og slitne bygårder og trehus i Tomtegaten, Rødfyllgaten, Karl XIIs gate og Elvegaten — for å nevne noen av gatene som forsvant — ble måkt ned. Til langt ut på 1980-tallet endte strøket mellom Jernbanetorget og Tøyenbekken opp som et slags månelandskap. Bare Postgirobygget skjøt sin brune fasade opp fra tristessen på gateplan, selv om mange nå skulle mene at en enda mer intens tristesse strålte ut fra selve bygget. Resten av byen greide ikke å unnslippe synet av de 19 etasjene.

Foreldet plan

Få vil protestere på at Vaterland-utbyggingen ble en fiasko for byen — først tiår med stillstand, etterfulgt av utskjelte bygg som Galleri Oslo og bygget vi omtaler her. Oslo-folk skal være temmelig hatske mot sine gjester om Biskop Gunnerus’ gate og den vestlige delen av Schweigaards gate står på programmet for sightseeing.

Men så var det da heller ikke meningen at man skulle traske så mye rundt nede i gatene. Da de første ideene om forvandling av dette slitne og tildels lugubre området kom allerede før krigen, ville man ha vekk det labyrintaktige gatemønsteret til fordel for brede gater som kunne lede trafikk effektivt gjennom byen. 

Vaterland var en propp mellom øst og vest, og tidens Le Corbusier-inspirerte ideal tilsa rene trafikkårer i bunnen og fotgjengerpassasjer i høyden. Broen mellom Oslo S/Byporten og Galleri Oslo/Oslo City er et eksempel. Det samme er selve Galleri Oslo, som “erstatter” fortauet langs Schweigaards gate.

Fra midten av 1970-tallet ble disse idealene grundig kassert, uten at hovedgrepet for Vaterland-utbyggingen ble det. Så da Oslo Spektrum, Oslo City, Oslo Plaza Hotel og Galleri Oslo kunne åpne dørene og utbyggingen var “ferdig” rundt 1990, var strukturen avleggs — og allerede sett på med sterk skepsis.

Ingen høydeskrekk

Arkitekt Krognes døde i 2014, 84 år gammel. Han ytret seg sjelden om sitt omdiskuterte hovedverk, men gjorde et unntak for Dagbladet i 2003. Om høyden fortalte han at den ble ansett som uproblematisk. I planen for området lå det flere høyhus, og på 1960-tallet trodde man at Postgirobygget ville gli inn i de fremtidige omgivelsene.

Men planen ble “fullstendig torpedert”, som Krognes sa til Dagbladet.

Omkamper, vedvarende krangling og konkurser medførte i stedet at Postgirobygget ble stående alene der oppe i høyden i 15 år. Så kom Plaza, og deretter ble det stopp. I hvert fall foreløpig.

Papirmølle

Oppgaven Krognes fikk var ikke enkel. For å håndtere mer enn en halv million postgiroblanketter hver dag satte Postverket sammen arbeidsgrupper bestående av seks bokførere. 210 slike grupper skulle arbeide i bygget, kunne arkitekten fortelle til Dagbladet for 19 år siden.

Horden av girobehandlere utløste et plassbehov på 50.000 kvadratmeter i Postgirobygget alene. I tillegg skulle det bygges en massiv brevterminal ved siden av, strategisk plassert ved jernbanesporene. Sammenlignet med barokkbygningen Posten hadde som sitt hovedkvarter i Dronningens gate, ble de nye husene nærmest industrielle. Å spasere langs det dystopiske brevsenteret, helt uten dører og vinduer mot gaten, er en tung opplevelse.

“Jeg har ikke lyst å kommentere kritikken i det hele tatt. Jeg vil helst forbigå den i stillhet,” sa Krognes til Dagbladet.

“Det er klart at det har vært ubehagelig. Men jeg har alltid hatt god samvittighet for det huset. Folk kan si hva de vil, men huset har mange kvaliteter. Vi fikk en oppgave som vi løste. Og jeg må si det: Trass i alle protester har det vært et vellykket hus for Postverket.”

Makeover etter 27 år

Ingen som har vært oppe i etasjene i Biskop Gunnerus’ gate 14 kan klage over utsikten, særlig ikke nå som Bjørvika er blitt en velfungerende bydel. Så har det til gjengjeld vært mer å klage på fra utsiden. Den monotone fasaden i brun aluminium ble stående som et symbol på et blytungt offentlig Norge på 1970-tallet.

Krognes måtte selv innrømme at det kunne bli vel mørkt.

“Når det regner, virker det tungt,” sa han til Dagbladet.

Men:

“Når sola skinner på den, ser du hvor lys den er. Det skinner voldsomt. Det er et visst liv i det materialet der.”

Da Krognes åpnet munnen, var det en brytningstid for den halvgamle høyblokken. Syv etasjer var nettopp lagt til. I midten var det skåret ut en vertikal slisse for å gi bygget et lettere preg; mer som to tårn enn én gedigen brunost. Nye leietagere var på vei inn.

“Vi fikk høre at bygget må funksjonere i 20–25 år. Og det har det også gjort. De fikk akkurat det de ba om. Og det er et fleksibelt hus som lett kan bygges om. Det ser vi nå,” sa den gamle arkitekten.

I dag er det Entra som eier bygget. Posten er ennå på plass som leietager, sammen med bedrifter som Sopra Steria, Bane NOR og Klarna — for å nevne noen.

Den gamle brevterminalen står imidlertid fraflyttet, nærmest som en ruin. Denne eies av KLP, som har store planer. Det er ikke utenkelig at Postgirobygget får en høyere nabo om noen år.